Storm

Publisert May 2, 2014 av Dave Green

Dag 5

Første døgn som værfast. Vi våknet midt på natten av at vinden hadde dreid 90 grader og økt i styrke. Vi målte 15-20 ms. Da vi fikk melding fra Marc om at det kom til å bli storm med orkan i kastene de to neste dagene var det om å gjøre å sikre utstyret.

Vi fikk på oss klær og begynte å jobbe, det var ikke mulig å få frokost. Det hastet med å få bygget le-vegg og å få snudd teltet. Vi brukte 2,5 time.

Resten av dagen har vi spist snop, lest bok, stilt spørsmål, laget god kaffe og slappet av. Ny stormdag i morgen.

Tommy og Anette

Isbjørn mareritt …..

Publisert May 1, 2014 av Dave Green

Andre natten i telt på Grønlandsisen fikk Anette mareritt om isbjørner. Hun var oppe tre ganger i løpet av natten og sjekket at isens konge ikke lusket rundt teltet. Stjernehimmelen her er vakker når man er sikker på at det ikke er isbjørner i nærheten. Det er lange og tunge oppoverbakker. Vi går dobbel distanse ettersom det er for bratt til å dra begge pulkene opp samtidig. Vi kjente plutselig vind og entusiastiske rullet vi ut skiseilene. Vi fikk oss en liten strekning før vinden døde igjen. Etter dette begynte det å snø og vi hadde null sikt. Men på breen skifter været raskt! Da vi kom opp på 600 meter forsvant alle skyer og vi fikk blå himmel. Deilig. I tillegg var det et bitte lite drag i luften. Vi fant frem de aller største kitene våre og fikk dem til å flyge, men vinden døde også…

Det som er mest positivt er at øynene til Tommy nå nesten er normale igjen

Allergi!!

Publisert April 29, 2014 av Dave Green

Vi våknet kl. 6 av at solen skinte på teltet. Deilig frokost med varm te, havregrøt, sukker og tørkede tranebær. Tommy strør i tillegg proteinpulver på for ekstra tilskudd. Før han er ferdig med grøten begynner han å kremte forsiktig, klør i halsen. Vi fortsetter å smelte vann til flaskene. Tommy får en allergisk reaksjon og både øynene og halsen hans hovner opp. Han strever med å få puste. Det kjennes dramatisk. Vi tar ting sakte, monitorerer situasjonen. Etterhvert er vi ferdig pakket. Tommy går sakte. Vi tar mange pauser. En og en pulk hver i oppoverbakkene. Men vi kommer oss fremover. Spiser høydemeter. Tommy blir gradvis bedre.

Et par ganger tar vi av fellene på skiene når vi kjører ned for å hente pulk 2. Det er deilig å få en bitteliten nedkjøring. Solen skinner, det er vindstille og lufttemperaturen rundt 6 grader – kanskje 20 i solsteiken? Vi er fornøyd med dagens innstats og ihvertfall tatt i betraktning starten på dagen. Nå ser øynene til Tommy mye bedre ut, men han er fremdeles hoven.

Og så startet ikke bilen…..

Publisert April 28, 2014 av Dave Green

N 61 1.631′ W 46 46.115′, 87 m

Vi var tidlig oppe, kjente på reisefeberen. Laget deilig frokost og niste. Sjekket ut fra hotellet og hadde avtalt transport ned til havnen med alt utstyret. Og så startet ikke bilen… Heldigvis kom Erni og Naja Nuka med barna for å se oss vel avgårde. De hadde stor bil og vi kom oss ned i rett tid. Fin båttur inn til breen. Isen dekket innerste delen av fjorden og kapteinen kjørte rett inn på isen og la båten opp på! Det hadde vi ikke forventet, men det fungerte greit. Han forankret med en isskure og vi losset av utstyret. Da han kjørte var det rart at vi ikke skal se andre enn hverandre på flere uker. Vi kunne gå på havisen inn til oppstingningspunktet. Det var vanskelig å finne rute. Det er jo en grunn til at det står på kartet “Unexplored” og ettersom breen har trukket seg lengre tilbake nå enn tidligere, må vi finne veien selv. Vi endte med å gå 30 meter høyere enn vi hadde trengt og måtte fire pulkene ned en og en. Det tok litt tid og krefter. Det var godt å nå innlandsisen og finne roen her. Kroppene har jobbet hardt, men formen er fin. Rutinene våre fungerer fint og vi er fornøyde i teltet. God mat og mye drikke underveis.

Eventyret begynner

Publisert April 27, 2014 av Dave Green

Tommy og Anette har ankommet Grønlands-isen og eventyret begynner nå. Første melding fra base-camp over satellite var å informere at Liverpool ligger under 1-0 etter først omgang. Det kan bli en tung dag……

Sympati-sport

Publisert April 27, 2014 av Anette

Denne bloggposten opprettes for dem som deltar i sympatis-sport med oss. Hilde har lovet å jogge 32 km hver uke. Thea og venninnen skal også være med og gå. Var det 3,2 km i uken? Charlotte skal delta og Elizabet er med. Gitte er med! Til og fra jobb -så ofte som mulig. Kjempe artig! Hva med deg Erling? -Frem og tilbake til Lagunen, hvor mange ganger?

Skriv i kommentarfeltet om du er med! Følg opp og send inn rapport fortløpende. Vi får informasjon underveis og vi heier.

Blir du med?

Pakking

Publisert April 25, 2014 av Anette

Utstyret vårt kom omsider til Narsaq. Vi var i utgangspunktet ute i god tid og hadde sendt utstyret i forveien. Men etter at det ankom Kangerlussuaq ble alle baggene våre liggende på et lager. Etter mange telefoner og engasjerende forklaringer for hvorfor det er så viktig at vi får disse baggene, så ble reiseruten på et helicopter endret slik at vi fikk levert alt utstyret. Deilig! Alle kolli på plass. Og alt er like helt. Fantastisk.

Da vi hentet utstyret vårt på helicopter-plassen ble vi spurt om vi var disse nordmennene som skulle krysse innlandsisen på langs. Hahaha. De fortalte vi var blitt en snakkis i byen. De insisterte på at vi måtte komme inn og vise på kartet hvor vi skulle starte turen og fortalte om sine egne turer i området. Det er akkurat slike stunder vi håpet på her! Det er så viktig å få snakket med erfarne turfolk som kan gi gode innspill til oss slik at vi har de beste forutsetninger for å lykkes med vår tur. Konklusjonen er at området vi har valgt er et meget godt startpunkt. Ahhh. Godt!

Og du og du som vi har pakket!!! Vi gikk systematisk gjennom ALT. Etter å ha sjekket at ingenting var ødelagt av transporten startet vi med å legge all mat i hauger. Planen vår er å ha en ”3-dagers”bag hvor vi har lunsj, middag og snop. Denne skal ligge lett tilgjengelig i pulken og etterfylles hver tredje dag fra ”lageret”. På den måten har vi litt variasjon avhengig av hva vi ønsker i tillegg til at vi reduserer roting i pulkene. Vi har hatt en gjennomgang av alt reperasjonsutstyr, ekstra deler og samlet dette i gode systemer. Det samme har vi gjort med alle medisiner og førstehjelpsutstyr. Vi strakk tau på kryss og tvers av stuen mens vi lekte ”redning på bre”. Da fikk vi både oppfrisket systemet vi skal bruke og sjekket at vi hadde alt vi trengte i en nødsituasjon. Vi har klartgjort pulkene og blitt enige om hvor vi har alt slik at vi enkelt finner frem i hverandres pulker dersom det er behov for dette.

Og mens vi svinset frem og tilbake her på Guesthouse med tingene våre OVERALT så stod gryten med moskuskjøtt og putret på kjøkkenet. Det smakte fantastisk! Skikkelig fet mat, men det passer jo oss veldig bra akkurat nå. Det er veldig spennende å prøve lokal mat. Moskuser er det overalt her (ikke at vi har sett dem ennå…). Vi jakter fremdeles på selkjøtt. Kokken på hotellet har lovet at vi skal få smake i kveld. Vi gleder oss!

Narsaq

Publisert April 25, 2014 av Anette

I dag har vi vært i butikken i Narsaq. Vi skal bo her noen dager. Vi har kjøpt brød, juice, egg, bacon og en 30.06 rifle… Det føltes helt absurd!!! Etterpå gikk vi videre langs gatene med riflen så kjekt over skulderen. Går det an å gå slik??? ”Ja, klart det”, svarte en som bodde der. ”Det er slik vi Grønlendere gjør. Kanskje har vi tre rifler over skulderen om vi skal på jakt. Ingen reagerer om vi går slik i butikken.” Men de ville ifølge ham reagert om vi hadde kommet med den i en veske. DET er turist det!

For et fantastisk sted. For noen unike mennesker. Folk stopper og prater. Vi skjønner jo at vi er litt eksotiske her. Vi syntes jo DE er spennende. Det bor kanskje 1300 mennesker her i Narsaq. Det er ikke lett å forstå hva de lever av. Kanskje finner de grunnlag for gruvedrift i nærheten, da vil industrien få seg en oppsving, men akkurat nå er det mange som går litt i vente-modus. En kar vi traff i butikken fortalte at han akkurat nå var arbeidsledig. Han jobbet som håndtlanger ved behov for et byggefirma. Han hadde nå kjøpt inn 6 pc-er for å starte en internettcafé, så hadde han i hvert fall noe å gjøre. De åpner om noen dager, skulle bare få malt litt ferdig og installert radiator. Internett er ikke billig her på Grønland og heller ikke lett tilgjengelig. Alt går gjennom satelitt.

Vi har sett en drosje som har kjørt rundt og rundt etpar ganger i dag. Det er ikke de helt store avstandene her og vi kan ikke helt se hvor veien går videre, men der det er behov er det etterspørsel. To butikker, noen kiosker, fiskemarked, et lite museeum, politi, sykehus, en skole som ligger rett ved siden av oss. Alt man trenger i et samfunn i grunnen. Vi trives godt!

Erni, som vi kjøpte riflen av, kom kjørende hjem til Guesthouse Niviarsiaq hvor vi bor for å levere oss en veske til riflen. Både han og den andre butikken var utsolgt, så vi kunne få låne hans gamle dersom vi lovet å returnere den til ham etter bruk! Vesken skal vi selvfølgelig ikke bruker når vi går rundt med riflen, bare ha på mens riflen ligger i pulken – vi er jo ikke turister heller! De er så varme og omtenksomme. Erni er forresten et grøndlandsk navn (riktignok forkortet) som betyr ”søte synder”.

Narsarsuaq

Publisert April 25, 2014 av Anette

Flybasen i Narsarsuaq ble bygget av amerikanerne i 1941 (se mer her). Nå er det Air Greenland som bruker den. Kasernene er gjort om til hotell. Hvordan er det å leve i et lite samfunn hvor den viktigste oppgaven er å holde en flyplass i gang? Hvordan er det å leve på et sted hvor det meste nåes med fly og helikopter? Flyplassene har ikke automatisk landingssystem, derfor må all landing og letting skje under forutsetning av total visibilitet. Tåke og dårlig sikt lammer all trafikk.

Vi møtte Dan fra Norge. Han var ansatt som bartender på hotellet i Narsarsuaq, men egentlig var han alt-mulig-mann, den formiddagen vi traff ham jobbet han som kokk. Han hadde bodd der et halvt år og skulle hjem igjen nå i mai. Han fortale litt om å hverdagen i Narsarsuaq. De aller fleste gjestene på hotellet var folk som satt vær-fast. En torsdag hadde det samlet seg en rekke ungdommer som kom fra alle tettstedene i nærheten. De skulle dra samlet fra Narsarsuaq til Nuuk for å delta i en badmintonturnering fredag og lørdag. De ble sittende værfaste i Narsarsuaq hele gjengen frem til mandag…

Vi hadde på forhånd kontakt med Jacky Simoud som eier og driver Blue Ice Explorer. Han er en ordentlig kremmer som fixer det meste om du vil padle, dra på hvalsafari, gå en tur til brekanten, drive havfiske, jakt eller trenger båttransport (slik som vi gjør for oppstarten av ekspedisjonen). Vi var hans første overnattingsgjester for sesongen. Det var helt fint å ha et stort og øde vandrerhjem for oss selv, men også litt rart. Jeg er livredd om jeg ser skrekkfilmer. Jeg så aldri slutten på Ondskapens hotell… Endte det bra?

Vi ville gjerne spise en deilig Grønlandsk spesialitet til middag på vår første kveld, men dessverre var det ingen serveringssteder for middagsgjester. Vi måtte lage vår egen mat. Etter å ha manøvrert oss gjennom en labyrint av hus, fant vi butikken til slutt. Sulten! Men det var en slunken grønnsaksdisk og vi kunne bare få tak i frossent kjøtt… Vi improviserte og ble god og mette. 4 timers tidsforskjell merkes godt. Narsarsuaq er en undelig by med hyggelige mennesker.

Landet på Grønland

Publisert April 23, 2014 av Anette

Vi har landet opp til flere ganger i dag, men har fremdeles ikke bena på jorden. Grønland er helt magisk! Livet er rett og slett enkelt, dog kanskje ikke effektivt. Vi hadde oss en uplanlagt touch down ved hovedstaden Nuuk, dette grunnet mye vind. Den er bitteliten!!! Men på tross av byens størrelse var det faktisk 4 taxier som ventet utenfor det lille terminalbygget.

Utstyret vårt ligger bak oss i løypen. Det er akkurat nå uvisst hvor det befinner seg og vi vet heller ikke akkurat når vi får levert dette i Narsaq. Vi har fremdeles godt med marginer i forhold til planen vår. Vi fokuserer på andre oppgaver som også må gjøres nå før avreise. Dette skal gå greit. I dag er vi i Narsarsuaq, i morgen reiser vi til Narsaq. Nytt element på handlelisten: selspekk. Anbefalt av lokal inuitt for ikke å fryse. (!?!)

Reisefeber

Publisert April 19, 2014 av Anette

Da alt utstyret mitt ble pakket ned for vel fire uker siden, var det nesten en befrielse. I ukesvis, faktisk i månedsvis, hadde vi jobbet med lister, planlagt, tenkt, lagt frem ting på stuebordet, på gulvet, på sjenken. Til tider følte jeg at alt friluftsutstyret mitt var fremme til vurdering og lufting. Tingene ble lagt i hauger som føltes logiske, men som også var forvirrende. Og altfor store!

Etter å ha tenkt og planlagt, testet og erfart, er vi nå tilfreds med utstyrslisten. Den er vanvittig lang! Men det MÅ jo bli mye utstyr når man skal leve, på isen, i ca 4 uker. Da jeg sendte alt utstyret fra meg slik at det kommer trygt frem til Grønland i forkant av ekspedisjonen, skjedde det noe rart med meg. Jeg hadde forventet å føle en viss lettelse for å få ryddet opp hjemme, i stedet følte jeg en gigantisk tomhet. Beslutningene var tatt og det var ikke mer å tenke på når det gjaldt utstyr. Jeg hadde sendt avgårde akkurat den jakken og den buksen, det var disse klærne jeg skulle bruke på Grønland -og ikke det andre settet som ligger igjen hjemme. Det var ikke mer å diskutere. Ingenting mer å gruble på for akkurat de beslutningene. Alle argumenter og egne tester viste at jeg valgte rett. Men, men… En øredøvende tomhet. Jeg grublet lenge før jeg skjønet hva som var feil. Hva som ikke stemte med meg og hvorfor jeg følte meg så rar.

Slike situasjoner kommer man rett som det er opp i. En blanding av lettelse for at beslutningen er tatt og deretter en tomhet fordi man er usikker på om beslutningen ble den aller beste. Som konsulent kjenner jeg at det i slike situasjoner hjelper meg å vite at prosessen som ledet meg frem til beslutningen var de stegene som var riktig akkurat i den settingen. Vi har søkt etter fakta på internett, funnet utstyrslister fra tilsvarende ekspedisjoner. Vi har snakket med erfarne folk med tanke på kiting, ekspedisjonslivet, søknadsprosessen og Grønland. Vi har vurdert farer og muligheter, tenkt ulike situasjoner vi kan komme i og fundert på hvordan vi kan løse problemene. Og ikke minst, så har vi erfart! Og derfor er jeg sikker på at den jakken og buksen jeg har sendt avgårde til Grønland er den rette for meg på denne turen. I tillegg til alt dette har vi også prioritert. Vi har vurdert viktigheten av beslutningen opp mot mengde informasjon tilgjengelig for å ta denne beslutningen. Valg av og kunnskap om for eksempel kommunikasjonsutstyr er uhyre viktig. Hvilken bok jeg skal ha med på flyet til Narsaq kan kjennes altoppslukende essensielt, men vi setter ting i perspektiv for ikke å drukne i beslutninger.

Påskeferien har vært deilig. Jeg har vært på hytten vår på Mjølfjell med familien. Det har vært noen dager med sludd og regn og noen med knall blå himmel og gnistrende skiføre (det var selvfølgelig bilder fra sistnevnte som ble publisert på Facebook…) Det har vært rart å få ønske om ‘god tur’ når det er siste gang vi sees. Jeg har reisefeber av at dagene går så fort, men dette har virkelig vært en god time-out for å zoome ut og fokusere. Godt å være sammen med familien.

God tur fest

Publisert April 6, 2014 av Anette

Ikke bare en fest, men flere! Det er mange som ønsker å høre om ekspedisjonen vår. Som er litt redd for oss og derfor ønsker å forstå drømmen vår. Få fakta om alle detaljer slik at de kan få forsikringer om at vi har tenkt på alt. At vi tar turen seriøst og som bare ønsker at vi skal komme hjem igjen like hele og fulle av nye opplevelser. Vi har venner, bekjente og familie som vil ønske oss god tur og fortelle at de tenker på oss. Vi får så mange gode minner vi tar med oss på tur. Fyller opp lageret for gode opplevelser som kan hentes frem når ting går trådt underveis. Vi kommer til å møte motgang, det handler ofte om hvordan man takler den. Det å vite at noen heier på oss og som ønsker at vi til enhver tid skal ta de rette avgjørelsene. Hjertet er fullt av varme. Drivstoff til den indre dialogen.

Omtale

Publisert March 23, 2014 av Anette

Vi syntes det er veldig stas å bli omtalt på Norges ekspedisjonsnettsted Gamme!

http://gamme.no

6 uker igjen – videoblogg

Publisert March 11, 2014 av Anette

)

Xtremeidfjord – Expedition Amundsen

Publisert March 3, 2014 av Anette

Om løpet

I 1896 skulle Roald Amundsen og broren Leon krysse Hardangevidden som et ledd i forberedelsene til forskning i polare strøk. De ble overrasket av dårlig vær og var nær med å ende sine liv på Vidden. Amundsen har senere uttalt at dette var noe av det hardeste han har vært ute for. Løpet er regnet for å være verdens hardeste pulkløp. Startskuddet går på Haukeliseter og 150 deltakere skal gå på ski over Hardangervidden til målgang 10 mil senere i Maurset. Sikkerheten er godt ivaretatt med 3 sjekkpunkter underveis og en lang liste med utstyr og mat man må ha med for å klare seg i fjellet. Ingen hjelpemidler, som hunder eller skiseil, er tillatt. De som konkurrerer i den individuelle klassen (25 plasser) må ha pulker som veier minimum 40 kilo ved målgang -samme krav for kvinner og menn, lagene har kun utstyrskrav og ikke vektkrav.

Min motivasjon

Det var Thomas Kvalvåg som første gang introduserte meg til turen. Vi meldte oss på sammen med Morten Hauge i 2013. Vi stod klare på startstreken, men valgte ikke å starte grunnet det dårlige været som var meldt. Det var nok det beste for oss som gruppe, men jeg kjente at jeg overhode ikke var ferdig med Hardangervidden av den grunn…

I mai skal jeg kite Grønland på langs. Jeg vil vite at jeg er klar for oppgaven. Denne konkurransen inneholder alle elementer man må mestre under en så stor ekspedisjon som turen på Grønland er. Tøft vær, navigering natt og dag, holde seg varm, mett og utørst, håndtere kriser og ta beslutninger, gjøre rette valg underveis og motivere seg til å jobbe videre.

Planen

Jeg har jobbet mye med forberedelser. Min søster, Gitte, og svoger, Vidar, har hjulpet meg mye med planlegging, praktiske detaljer og disponering av turen. Sammen med bestevenninnen min, Jannicke, har vi laget treningsplan og plottet ruten på kartene. Man kjenner alltid på ønsket om mer trening og forberedelser når man står på startstreken, men jeg visste at jeg var i bedre form enn noen gang og hadde en god følelse før race-start.

Jeg går lett inn i konkurranse-modus hvor jeg gir alt, men på startstreken konsentrerte jeg meg om å være rolig og ikke stresse meg selv opp. Jeg hadde tre målsetninger (i prioritert rekkefølge):

Ha det kjekt på tur
Fullføre
Delta på bankettmiddagen

Starten gikk torsdag kl. 13. Middagen var ikke veldig viktig, men det hadde vært fint å rekke den (lørdag kl. 19). Makstid på løpet er 72 timer. Planen min var å rekke frem til Hellevassbu innen midnatt og ta første del av de obligatoriske 8 timer hviletid der. Deretter skulle jeg utnytte dagslyset med lunsj på Litlos og neste natt på Viesla og ta den resterende hviletid der. Jeg er veldig fornøyd med at jeg faktisk gjennomførte løpet ihht plan!

Jeg har bodd hos Borghild på Eidfjord Fjord og Fjell Hotell. For ett koselig hotell! For en fantastisk service! For en sjarmerende familie! Hos Borghild skal det være Sutalaust og kjekt. Og det ER det.

Turen

Været var greit og spenningen stor da startskuddet gikk. Den første bakken går RETT opp. Da skjønte jeg at dette kom til å bli veldig, veldig tungt. Jeg begynte å henge bakpå i feltet, men det var greit. Stoppet for å ta av meg et lag med ull, det var varmt. To andre deltakere kom bort til meg og spurte om det gikk greit. Det viste seg å være “oppsamlingsgjengen” i sikkerhetscrewet. Jeg kjente jeg ble skikkelig stresset. Jeg ønsket IKKE å være siste mann over vidden med en oppsamlingsgjeng i ryggen… Jeg gasset opp! Hver gang jeg så noen som stoppet opp gikk jeg raskt forbi og tenkte –sånn, der har jeg noen bak meg, phuu…

Bakkene gikk bare oppover og oppover lenge, lenge. Jeg gikk og gikk. Skiene hang godt i bakken med helfeller, men pulken var så tung, så tung. Veldig tung! Jeg dro og slet. Jeg ønsket så sterkt å henge på de foran meg. Det var fasinerende å se 150 deltakere som snirklet seg oppover bakkene. De første var raske! Det blåste godt da jeg kom opp på toppen til Mannevann. Endelig av med fellene. Da var vi kommet så høyt opp at vinden tok skikkelig. Fellene ble til en ball…

De hjemme følger med:

Det gikk greit på ski. Jeg konsentrerte meg om å holde tempo og henge på de foran meg slik at jeg kunne følge sporene deres. Vinden kom delvis bakfra og delvis fra siden. Det var snø i vinden, så det var vanskelig å se. Da mørket kom gikk jeg helt alene. Jeg hadde fremdeles god kontroll på sporet, så jeg hadde bra driv fremover og sjekket GPS’en med jevne mellomrom for å se at jeg holdt ruten. Jeg kom frem til Hellevassbu rundt kl. 20. Det var jo egentlig flere timer foran skjema. Jeg var trøtt, så det kjentes virkelig godt å komme frem. Jeg fikk opp teltet og kom meg raskt i posen. Jeg trakk hele pulken med meg inn i teltet, da kunne jeg ordne tingene mine i fred og ro uten å stå ute i stormen. Det var et veldig godt tips jeg plukket opp før race-start. Det ble en kald middag på meg, drytech knaste og bare halvparten ble spist opp. Jeg orket ikke å fyre igang primusen, måtte få meg litt søvn. Vekkerklokken stod på 3. Jeg våknet av at det ringte i naboteltet, men sovnet heldigvis igjen. Deretter våknet jeg enda en gang av vekkerklokken deres. Stakkars. De hører den ikke. De har sikkert sin plan de skal følge. Skal jeg stå opp og dunke i teltet deres? Jeg ligger og venter litt… Tilslutt går det opp for meg at det er min egen klokke som ligger og durer. I 26 minutter!!! Jeg konstanterer at jeg virkelig har tatt meg ut på første etappe. Og det er 3 igjen.

Jeg kommer meg ut av posen, har gode rutiner. Får på primusen og smelter vann. Deilig med varm havregrøt og fulle termosflasker. Jeg river teltet og vekker nattevakten i det jeg sjekker ut fra Hellevassbu. Ganske mange telt står fremdeles igjen -heldigvis! Det er bekmørkt ute. Vinden uler. Lyset fra hodelykten lyser opp snøfillene som driver raskt forbi. Jeg finner retningen og begynner å gå. Sporene går på kryss og tvers. Plutselig husker jeg at jeg har glemt å gjøre klar dagens kart, jeg mangler en kompassretning å gå på. Jeg snur og går tilbake. Står i skjul av hytten for å brette kart og gjøre meg klar. Nå går det litt bedre. Det er en rar følesle å navigere inn i natten helt alene. Det er oppoverbakke. Lenge. Det er tungt å begynne rett på oppoverbakken. Svir i lårene. Det er krevende å gå på kompass og GPS, men jeg mestrer!

Det begynner å lysne. I et blink ser jeg noe som rører på seg. Nei, det ble borte. Kanskje var det bare vinden og snøen. Konturene begynner å komme frem. Jo, der er virkelig noe som rører på seg. En hund? Den roter rundt i snøen. Er det folk er også da? En hund med hodelykt??? Jeg kommer nærmere og ser at det er Lars Kristian som står med rompen i været og pakker sammen teltet sitt. Han tok bare en time hvile på Hellevassbu, men satt opp teltet etter motbakken og har sovet ved løypen frem til nå. Vi går sammen resten av dagen. Opp en liten bakke er det avblåst og klink is. Det er så vidt vi har feste med skiene. Pulken faller nedover mens vi går bakken på skrå. Det er så tungt! Den henger som en pendel bak meg mens jeg kaver for å holde meg fast og kaster meg frem å komme oppover.

De hjemme har full kontroll:

I en periode er vi en liten gjeng som går sammen. 5 indiviualister og Team BK Blånagel. Tommy Riise gjør en fantastisk jobb med å navigere oss gjennom storm, whiteout og kupert terreng. På et tidspunkt forsvinner bakken under ham. Heldigvis var ikke skavelen dramatisk høy, ca halvannen meter, det kunne gått ille. Vi må være forsiktige! Vi kommer oss hele frem til neste sjekkpunkt på Litlos. Skoen min henger fast i bindingen. Jeg riksler og røsker. Bender og bøyer. Det er så vidt jeg får den løs til slutt. Jeg har spist og drukket godt underveis, mye bedre enn første dag. I pausen får jeg i meg en Real Turmat. De andre begynner å gå. Lars Kristian og jeg spiser opp og gjør oss klar. Jeg ender opp med en pause på 40 minutter. Jeg er halvveis!

Jeg vet vi skal opp en bakke på direkten etter stoppen på Litlos. Vi begynner å gå. Smurningen som har gjort at skiene har festet seg greit i oppoverbakker henger ikke… Lars Kristian driver oss videre. Vi tar halve bakken i en blanding av fiskeben og sidelengs gange. Det er svintungt! Vi begynner å gå i sikk-sakk oppover. Det er nesten umulig å rikke pulken når jeg svinger. Åh, herregud det er tungt! Meter for meter kryper vi oppover fjellsiden. Av alle bakker syntes jeg denne er den tyngste. Mest grusomme og utilgivelige.

Vi går og går. Timene snegler seg avgårde. Landskapet duver. Avblåste topper. Alle spor er blåst igjen. Lars Kristian trakker først og finner frem. Noen går forbi oss, de takker så mye for spor og orientering. Mørket faller på, frem med hodelykter. Lars Kristian finner ikke sin! Det stressnivået kjenner jeg godt igjen. Han endevender pulken og alle lommer. Han hadde jo den på seg da jeg traff ham på morningen. Han får låne min – jeg har jo med meg reserve! Jeg erfarte jo akkurat det samme under treningsturen min på Finse. Vi klarer oss fint sammen. (I ettertid har det vist seg at den selvfølgelig lå på et veldig lurt sted, nederst i soveposen…) Under hele den 3. etappen har jeg gledet meg til nedkjøringen som vi ser på kartet, men snøen er så trå at jeg må gå/stake meg nedover. Jeg er sliten i ALLE muskler. Nå har vi 6 kilometer igjen til sjekkpunktet. Det går saktere og saktere. Jeg må konstant ta en stopp og henge litt på stavene, strekke på ryggen og bena. Motivere meg selv til å gå videre. Så sliten – så sliten!

Foto av Agurtxane Concellon

Vi kommer frem til Viesla, siste sjekkpunkt før målgang, ca 21:30. Nå henger begge skoene fast i skiene. Jeg får gå inn i gangen på hytten for å se om jeg kan tine dem løs. Det prikker og svir i ansiktet av varmen, nesen min kjennes som om den skal falle av… Jeg setter meg på en kasse for å ta meg skoene slik at det blir lettere å riksle dem ut av bindingen og ender opp med å sett meg en stor dam! Jeg er trøtt, sliten, sulten og ennå ikke ferdig. Nå er jeg kliss våt i rumpen i tillegg! Huff. Jeg får løs skoene. Får opp teltet. Skifter til tørre klær. Spiser tørre mangoskiver. Sovner!

Foto av Linda Jönsson

Jeg har bestemt meg for å gå i dagslys siste etappe. Det er meldt fint vær og jeg trenger litt søvn. Jeg er optimistisk for tidsbruken min. Jeg er sliten, men har tross alt en fin morning på Viesla. Gjennom natten har jeg hørt folk rive teltene sine og legge ivei. Jeg hørte også at Lars Kristian forsvant ihht sin plan. I det jeg legger avgårde på siste etappe kommer det en stor lemen bort til et telt. Den er ikke redd i det hele tatt. Solen titter frem bak lette skyer. Vinden har nesten løyet. Da jeg begynner å gå kjenner jeg at kroppen er mørbanket. Plutselig dukker det opp en rype rett ved løypen. Den titter nyskjerrig på meg, bare 5 meter borte! Den følger meg lenge. Svart på nebbet og svarte halefjær. Det er nydelig når den flyr litt frem og sitter og venter på meg. Jeg går rolig.

Jeg er sliten. Hver minste motbakke gjør at jeg må i kjelleren og ha en skikkelig indre dialog for å motivere meg selv. Kroppen stopper opp av seg selv. Det går så tregt, så tregt. Jeg klarer ikke skli på skiene. Team Amundsen tar meg igjen. Det er så koselig å prate med dem, men jeg har ikke sjangs til å holde følge. Musklene mine klarer ikke å yte mer. Til slutt griner jeg i alle motbakker. -Og dette er en tilnærmet flat etappe…

Jeg stopper ved et GPS-punkt som markerer en hytte. Spiser litt mat rundt lunsj-tider. Sitter på pulken. Den pausen gjorde godt! Jeg blir forbigått av Mathopen Tur og Tindelag, to koselige karer som forteller at jeg har fungert som drahjelp for dem ettersom de har hatt meg i kikkerten lenge. De forsvinner over en fjelltopp og jeg legger meg etter dem. Da jeg sjekker GPSen ser jeg at de har gått utenfor ruten. Jeg korrigerer og får meg en fin nedkjøring. Det brenner i lårene. Svir under fotbladene. Jeg er sår i korsryggen. Musklene i øverste del av ryggen har låst seg. Jeg går på. Følger ruten. Endelig er jeg nede! Nå gjenstår det bare å følge oppmerket løype helt inn til mål.

Humøret stiger. Jeg har klart det. Nå er jeg her! To karer fra arrangementskomiteen kommer meg i møte. Tar bilder. Prater. Ønsker meg velkommen. Har vært bekymret fordi det har gått så trått med meg. Fint å høre at alt er vel og at jeg er fremme. Det er så godt å prate med dem, ikke være alene lenger. Borghild står og jubler hoppende glad for at jeg er i mål. Det var en fantastisk velkomst! Jeg får suppe og cola. Blir tatt bilde av til Wall of Amundsen. Pulken veier 43 kilo, altså godt innenfor! Tiden min blir 51 timer og 41 minutter. Jeg går inn på 20. plass av 25 deltakere i individuell klasse. 4. plass av 5 jenter. Jeg er storfornøyd!

Foto av Borghild og pappen til Hilde

Og jeg rekker middagen! Dusj, sminke og finstas “expeditionstyle” blir unnagjort på 30 min. Jeg er høy på adrealin utover kvelden. Dette går fint. Det er morsomt å snakke med de andre utøverne. Høre hverandres historier. Vi vet.

Syk??? – Det har vi ikke tid til!

Publisert February 9, 2014 av Anette

Forkjølet. Influensa. Utslått. Horisontalt på sofaen. Tett i hodet. Tett i bihulene. Hodepine. Muskler som er utslitt – av ikke å gjøre noe… Jeg er frustrert. Har kjent det prikke i kroppen hele uken. Det har kitlet i halsen. Jeg bestemte meg for å ignorere symptomene. Ble anpustet av å gå i trapper. Jeg inngikk kompromiss med kroppen. Jeg har hatt treningsfri i uken mot at jeg skulle holde meg oppegående på jobben og få dra på tur i helgen. Det har vært tøft på jobben. Lange dager og høyt tempo.

Det var fredag jeg skjønte at det ikke gikk lengre. Vi hadde samling med KPMG Advisory. Først faglig tema og deretter sosialt. Årets tur med aking i Korketrekkeren. Jeg viste det ville bli fint. Vi tok T-banen opp. Fulgte faklene mot kjelkeutleien. Samlet oss rundt bålet i skumringen. God stemning. Et glass varm gløgg. Konkurranseinstinktet steg da vi stod på toppen av bakken med hver sin kjelke, hjelm og slalombriller. Unnavei!!! Kjempegøy. Men da vi stod på perrongen og ventet på banen opp for runde to, ville jeg bare hjem… Da visste jeg at jeg var syk. Da hadde hodet mitt forstått signalene fra kroppen. Nå er det nok! Hodepinetabelett. Varm te. Ullpledd. Pakket sammen som en ball på sofaen. Jeg skjønte at turplanene våre for helgen røk.

Jeg våknet med en overoptimistisk entusiasme lørdag morgen. Begynte den indre dialogen. Hvordan kjennes kroppen ut. Egentlig. Og så noen realitetssjekker. Hva ville ville pappa, mamma, min søster Gitte og Jannicke sagt. Etter å ha kommet frem til at de alle ville gitt meg klar beskjed om å ta det med ro og bli frisk. Greit. Så da var det bare til å gå i hi da… Jeg er syk!

Og nå er jeg også ganske stresset. Jeg har mistet en hel uke i treningsoppkjøringen. På hjemmesiden til Expedition Amundsen http://extremeidfjord.no lyser det mot meg at det nå er 18 dager igjen til startskuddet går for turen over Hardangervidden. Hvordan skal jeg klare å bygge meg opp igjen fra det som føles som et minusnivå nå da? På 18 dager??? Det knyter seg i magen. Heldigvis har jeg verdens beste venninne, Jannicke, som sitter på all denne kompetansen og har lovet meg å dele. Vi skal lage treningsplan. Det kjennes godt å ha flinke folk i omgangskretsen min som ønsker å bidra og hjelpe meg på tur. Tusen takk! Nå skal jeg konsentrere meg om å bli frisk.

Refleksjoner fra en helg utenfor komfortsonen

Publisert January 25, 2014 av Anette

På Finse. Igjen. Men annerledes.

Jeg har meldt meg på Expedition Amundsen. Det er en konkurranse hvor man går på ski over Hardangervidden, fra Haukeliseter til Maruseth. 10 mil. Man skal innom tre sjekkpunkter. Jeg regner med å bruke 60 timer og konkurrerer i individuell klasse. Jeg. Alene. På ski, med 40 kilo utstyr i pulken. Men samtidig sammen. Med 149 andre, og med overvåking som til enhver tid viser hvor jeg befinner meg på Hardangervidden. Det blir fint. Jeg gleder meg, men konkurransen er også en tøff utfordring. Jeg vil vise at jeg er klar for kiteturen over Grønland.

Nå har jeg vært på treningssamling på Finse. Jeg og megselv. Jeg har alt utstyr jeg trenger for å gjennomføre turen. Jeg har tilstrekkelig kompetanse. Jeg må gjøre meg noen erfaringer og teste noen løsninger. Jeg må bygge selvtillitt. Jeg må trene. På å klare meg selv. På å gå på ski med pulk. På å være ute og ta rette avgjørelser. Etablere rutiner.

Den høyre og den venstre hjernehalvdel diskuterer.

Høyre og venstre hjernehalvdel styrer ulike aktiviteter i hjernen, men de to halvdelene samarbeider gjennom et avansert koblingssystem i det som kalles hjernebjelken (corpus colossum). Den består av 300 millioner aktive nerveceller som hvert sekund formidler millioner av beskjeder mellom de to hjernehalvdelene. Den venstre hjernehalvdel definerer det logiske mennesket i detaljer, fakta og analyse. Tenker sekvensielt, rasjonelt og virkelighetsorienter. Den høyre halvdel definerer det kreative mennesket gjennom følelser og intensjon. Retningssans (!), kreativitet, spontanitet og fantasi. (Hentet fra http://ndla.no/nb/node/111057 26.1.2014)

Mine hjernehalvdeler hadde altså en voldsom kamp både i forkant og underveis på turen min. Nå sitter jeg på toget hjem etter helgen og er sliten. I kroppen og i hodet. Kjenner jeg har vært anspent gjennom hele helgen. Trygghet og utfordring gir mestring. Det er derfor de to hjernehalvdelene diskuterer. Jeg har jo tryggheten bygget inn i alt jeg gjør denne helgen. Men denne helgen er helt klart utenfor komfortsonen min. Det er alltid skummelt første gangen. Alene.

Før toget gikk fredag ble jeg skikkelig stresset. En stressfølelse jeg ikke har kjent på i så stor utstrekning tidligere. Jeg elsker å dra på tur. Nå kvidde jeg meg. Hæ??? Hva er dette for en følelse? Jeg håpet noe trivielt skulle forhindre meg i å dra på tur. Hva??? Det eneste lille forskjellen denne turen er at jeg drar alene. Seriøst, dette er ikke vanskelig. Men, men, men… Jeg ble helt kvalm. Men så ville jeg jo gjerne på tur. Merkelig. Jeg fortsatte. Tok en ting av gangen. Jeg var ikke logistikkstresset. Hadde god kontroll på tiden, på alt utstyret mitt. Mat og planer. Da jeg stod på Oslo S var det jo greit. Det kom til å bli tur. Jeg hadde tenkt igjennom scenarier, ‘hva skjer om det blir skikkelig uvær?’ Det ble det jo og det var derfor jeg holdt meg i nærheten av hotellet. Hjelpen var aldri langt unna. Jeg hadde dekning på telefonen hele tiden. Hadde jevnlig kontakt med min søster Gitte og svoger Vidar. Fikk heia-meldinger.

Dette er forøvrig det eneste bildet jeg fikk ute… Alt fotoutstyr kapitulerte

Det har vært kaldt. Det har blåst mye. Med ny vindmåler i oppakningen vet jeg nå at det går noenlunde greit å slå opp teltet i 15 m/s mens det i 22 m/s er utfordrende. Jeg hadde ikke gode nok løsninger. Jeg hadde dessuten glemt rutinene våre fra ekspedisjonen til Sydpolen. Og jeg fant ikke ut av dem alene heller. Det er derfor det er så deilig å sitte på hotellet Finse 1222 etter strabasene og prate med andre ekspedisjonsfarere. Det er mange av dem på Finse! Et tau der, en teltforankring der, rull ut, tape sammen teltstenger, smikk – smakk! Joda, dette skal jeg få til greit. Tusen takk Bjørn og Truls fra Fram. Jeg er veldig glad i teltet mitt når det bare er satt opp. Nå kjenner jeg at med litt mer trening så kan jeg elske det i storm også.

Og teltrutiner. Vet ikke helt om jeg skal fortelle det, kjenner jeg ble flau og lattermild da jeg oppdaget at jeg hadde satt teltet opp motsatt vei. Inngangsdøren skal vende bort fra vinden. Jeg satt i teltet og lurte på hvorfor det blåste sånn inn… Men er fornøyd med at jeg håndterte feilen greit. Heldigvis har teltet to utganger, så da snek jeg meg ut bakdøren og forankret forteltet mitt godt slik at det ikke kom vind og snø inn. Helt topp. De neste gangene gjorde jeg det rett! Jeg mistet en snøplugg. Det var litt irriterende. Men det som verre var er at jeg mistet hodelykten min… Jeg vet jeg hadde den i lommen. Den må ha falt ut da jeg brukte samme lomme til fellene. Jeg gjorde meg klar i teltet før jeg gikk ut. Veldig praktisk å da ha fellene lett tilgjengelig i forbindelse med avmarsj, men teoretisk sett vet jeg jo at det ikke er smart å ha flere ting i samme lomme. Irriterende! Jeg pleier også alltid å ha en reservelykt i oppakningen min, men den hadde jeg tatt ut. Den skal tilbake igjen omgående. Jeg løste problemet ved å bruke lommelykten på telefonen. Det gikk fint denne gangen.

Herregud så godt det er å sitte på toget hjem nå! Jeg fixet jo helgen helt fint.

Fredag kveld ankom jeg Finse og gikk et stykke bort fra hotellet. Satt opp teltet i mørket. Det blåste og var kaldt. Jeg brukte lang tid. Jeg fyrte opp primusen og laget te, men glemte å drikke den. Fikk ikke sove for jeg var så kald. Da jeg omsider tok av ullsokkene og kjente på bena mine var de iskalde. Ikke rart jeg ikke sovnet. Jeg fikk omsider varmen i hele meg og sovnet etter det. Våknet på morningen og kjente at jeg måtte tisse. Det blåste og røsket skikkelig hardt i teltduken. Det var ordentlig kaldt. Jeg lå og gruet meg. Tilslutt måtte det bare gjøres. Jeg tisset og tisset. Stakkars den nakne rumpen min. Utsatt i den fæle kalde vinden. Skjønner ikke at det er plass til så mye urin i en blære… Men det var godt å komme inn i soveposen igjen etterpå da! Jeg laget meg frokost og noe varmt å drikke. Det var så kaldt at alt jeg gjorde tok lang tid. Jeg satt lenge i soveposen min og bare tenke på hva jeg skulle gjøre. Kom frem til at det var så surt ute at det var helt greit å være inne i teltet. I 10-tiden løyet vinden litt. Jeg gjorde meg klar og pakket sammen. Etterhvert dukket det flere folk opp ute på isen, både skiseilere og turgåere. Mange hadde bare Finsehytten som turmål, det blåste fremdeles mye.

Alt det hvite rundt ansiktet mitt er is i håret mitt. Det tok langt tid før det smeltet…

Jeg gikk på kompasskurs mot Appelsinhytten. Det gikk greit. Litt vanskelig å se terrenget ettersom det var et tøft vær. Jeg kom opp på en liten høyde, ca halvveis. Der hadde jeg problemer med å stå oppreist. Jeg kjente at jeg var veldig kald i ansiktet. Jeg må huske å lage klar en ansiktsmaske til turen. Nesen min er bitte liten og den stikker så vidt frem når jeg har googles på meg, det er vanskelig å huske på å dekke den til. Det blåste enda mer. Jeg bestemte meg for å snu. På tilbaketuren var det totalt witheout. Jeg kunne ikke skille himmel og jord. Kunne bare se konturene i snøen omkring skiene mine. Ellers var alt hvitt. Rar følelse. Snøen pisket i vinden. Jeg holdet kompasskurs. Så skimtet jeg en svær kampestein og siktet mot den. Plutselig var den ikke svær, bare en bitteliten stein som stakk opp fra snøen rett foran meg. Dette været var rart. Jeg fortsatte retningen min og fant tilbake til DNT hytten på Finse. Slo opp leir. Det vil si jeg forsøkte. Alt virvlet. Opplegget mitt for å raskt og effektivt kunne slå opp teltet fungerte ikke. Jeg prøvde om igjen og om igjen. Et steg av gangen. Til slutt måtte jeg innse at jeg ikke kunne slå opp teltet der. Jeg pakket sammen. Kjente jeg ble skuffet over meg selv. Dette burde jeg fått til. Ja det var mye vind, men det må jeg regne med både på Hardangervidden og på Grønland. Huff. Jeg måtte gå tilbake til hotellet for å tenke litt. Den beslutningen var god, men den sved litt. Jeg begynner å gå, alt er fremdeles et inferno av hvitt. Jeg passerer DNT hytten. Plutselig faller jeg ned en halv meter. Pulken velter. Av med beltet og bak for å få den på rett kjøl igjen. Hmm… Her var det ikke så mye vind. Jeg rigger meg til og begynner å gå videre. Vent litt! Var det såpass lite vind at jeg kan slå opp teltet mitt? Ville ikke det vært deilig om jeg får det til? Jeg snur og går tilbake. Ja, om jeg tramper snøen litt flatere, så kan jeg sette opp teltet mitt her. Jeg kjenner meg stolt. Kjenner at jeg mestrer. Både det å ta beslutning om at det ikke går og sette kurs mot hotellet og samtidig se muligheten for at jeg kan fullføre oppgaven min allikevel. Jeg bruker lang tid, men alt blir gjort skikkelig. Jeg får opp teltet (rett vei denne gangen) og lager middag. Det mørkner ute. Alt er rigget klart til natt. Nå kan jeg gå bort til hotellet med hevet hode. Nå kan jeg ta meg en velfortjent kaffe.

Det blir en fin kveld på hotellet. Jeg sitter og ser ut på mørket som senker seg, snøen driver forbi vinduene, hører deilige toner fra Finsejazz. Prater med spennende mennesker. Drikker rødvin. Jo, her er det deilig å være. Men hele tiden tenker jeg på tilbaketuren til teltet. Jeg får ikke tak i en hodelykt, så jeg må returnere i mørket. Iskaldt telt. Iskald sovepose. Jeg kvir meg. Tilslutt klarer jeg ikke mer. Jeg spør i resepsjonen om de har et ledig rom. Men da hun svarer at de dessverre er fullbooket blir jeg samtidig veldig glad! Da må jeg bare hive på meg klærene igjen da. Stupe inn i mørket og det kalde. Jeg manner meg opp i gangen. Men da jeg kommer ut er det nesten vindstille. Da jeg sklir på ski bortover vannet er lyset fra husene på Finse så sterke at de nesten følger meg hjem til teltet. Så deilig! Så godt å gå ute når man er varm og god. Kjenne at det er lett å puste. Blir glad. Alt er jo klart i teltet så jeg pusser tennene, kler av meg og kryper i soveposen. Den blir fort varm. Jeg er varm. Smiler. Kjenner at det er deilig å være på telttur. Jeg sovner og hele natten sover sammenhengende til langt utpå søndagen. Tar en rolig søndag. Lager frokost mens jeg har døren på teltet åpen. Ser på folk som kiter på vannet utenfor. Blå himmel gløtter frem. Jeg pakker sammen, går en liten tur og rekker en kaffe og en prat på hotellet før toget tar meg tilbake til Oslo og hjem.

Det har vært en tøff helg. Mange utfordringer. Jeg har lært og erfart mye! Alene. Jeg har fått en god bekreftelse. Jupps! Jeg er klar for neste steg.

Lek i Lommedalen

Publisert January 19, 2014 av Anette

Denne helgen var dedikert til å bli kjent. Tommy og jeg kjenner hverandre godt. Men jeg kjenner ikke så godt familien has, Eli, Tiril og Ine. Og de kjenner jo egentlig ikke meg. Vi hører jo veldig mye om hverandre, på tide å få noen fjes på historiene.

Helgen begynte med at vi kitet uten vind på golfbanen i Lommedalen der Tommy og familien bor. Planen om å kite på golfbanen var veldig god, men vinden bestemmer selv om den kommer eller ikke. Vi fikk kiten i luften i korte drag, men det var mye morsommere med snølek. Begrave hverandre i snø, løpe i labyrinter i snøen, flaksende snøengler. Eller hoppe i snøfonnen fra garasjetaket. Det var veldig lett å bli kjent med disse morsomme jentene!

Nattklatring på Kolsåstoppen

Etter denne lille problemløsningen var det godt å komme hjem til den gode praten med Eli rundt bordet. Og smake rakfisk for aller første gang! Det var virkelig godt! Og med hjemmebakte brownies som Tiril hadde laget til dessert. Mmmmm…

Søndag var det nydelig skivær. Den aller første turhelgen. ALLE var på tur. Da blir det god stemining. Dette var min aller første tur på tynne ski. Det var morsomt.

For en aktiv og flott familie! Tusen takk for en fin helg.

Kitetrening på Finse

Publisert January 6, 2014 av Anette

Det er første helgen i januar. En deilig juleferie er avsluttet. Jeg har trent på å trekke pulk på ski. En liten Nora på 2½ år veier ikke så mye, men når alle blir glad for å slippe å bære sekk -da blir det plutselig en veldig tung pulk. Det var bra! Pulken kommer uansett til å bli veldig veldig tung på turen. Fint å få justert forventningsnivået. Det blir tungt og kommer ikke til å gå fort!

Vi tar toget tidlig opp til Finse. På jobben min er det forholdsvis stille. Alle konsulenter venter på at oppdragsgiver skal komme igang etter juleferien. Tommy har det mer travelt. Jobbet til halv to i natt og opp igjen kl. 5 for å pakke… Men nå er vi her. Gleder oss til å se kitene sveve i luften. Det ble hektisk for å komme seg på toget. Jeg løp inn og handlet litt mens Tommy lesset utstyret vårt på toget. Vi får ta resten på Finse, det er så koselig å sitte foran peisen der med et glass vin eller en kopp kaffe og se ut på vinteren utenfor døren. God stemning!

Det er mørkt da vi kommer frem, da blir det ikke anledning til en kite-session fredagskveld… jaja. Vi har en lang deilig helg foran oss. En tur oppom Ronny for å si ‘hei’ etter ankomst, så rigger vi oss til i Rødekorsleiligheten. Litt middag og TV-titting. Praten går livlig og sirkulerer hele tiden rundt ekspedisjonen. Vi tar en tidlig kveld.

Åh, nei! Både Finsehytten (DNT) og 1222 Finsehotellet er STENGT!! Hmmm. Det problemet får vi ta siden, for nå skal vi ut på vannet og kite. Min kite Ozone Frenzy 8 kvm passer perfekt for været. Jeg bretter ut kiten, legger snø på kanten. Ruller ut linene og fester baren til selen min. Jeg er klar. Når jeg drar litt i linene fylles kanalene i kiten med luft og den reiser seg fra bakken. Jeg står klar på skiene mine og vipper kiten over til siden, den reagerer momentant og drar meg avgårde. Åååååhhh… Det er så deilig! Det kiler i magen, en drøm å fly slik over Finsevannet. Det første draget i vintersesongen.

Ekspedisjonen vår, Unnavei, skal kite Grønland på langs. Det er bare en liten hake, Tommy må lære å kite først! Tommy får tildelt en kite fra Ronny. Han får instrukser og kort tid etter svever en 3 kvm kite i luften. Grunnteknikken er raskt på plass. Han avanserer til en 5 kvm kite og får på seg ski. Nå fyker han over vannet han også. Vi møtes midt på Finsevannet. Tommy ler høyt og koser seg. “Åh, dette er goill” sier Tommy. “Mye bedre enn forventet”. Jeg står igjen som et latterfullt spørsmålstegn. Hadde han virkelig planlagt å kite Grønland på langs uten å tro at det var utrolig morsomt å kite???

Vi kiter hele dagen, en liten tur innom for å få litt lunsj. På slutten av dagen får Tommy de beste skussmål fra Ronny. “Dette fikser han greit. Han er klar. Trenger bare å få mengdetrening.” Og Tommy kiter! Vinden reduseres. Jeg går opp til en 10 kvadratmetersstor kite. Den er treg i luften. Jeg jobber hele tiden, kiten svinger 8-tall i luften. Til slutt dør vinden helt. Hele Finsevannet er strødd med kitere som står utålomdig og venter. Kitene blafrer ikke engang der de ligger i snøen. Vi kommer i snakk med noen andre kitere, pakker sammen, det er uansett på tide å avslutte dagens økt. Det viser seg at de vi snakker med, Pål og Ragnar, kitet Grønland på langs for under tre år siden! Snakk om at verden noen ganger føles liten! Men så er jo Finse et samlingspunkt for ekspedisjonsfolk. Samtalen på isen går livlig, de har så mye å fortelle og vi så mye vi lurer på. Og så inviterer de oss til middag! Skjønne mennesker.

En rask dusj og vi begir oss over til Telenorhytten hvor de holder til. Her er både afterkite-øl og deilige middagsdufter. Vi benker oss rundt langbordet, totalt 7 stykker rundt bordet. Praten dreier seg kun om kiting, ekspedisjoner og Grønland hele kvelden! Dette var stas. Ronny og Tom kommer også over til hytten utpå kvelden. De kitet Grønland på langs i 2009. Torstein på 12 år har kitet for første gang i dag. Han sovner i sofaen, utslitt. Vi fortsetter å prate om kiting, ekspedisjoner og Grønland. For en lykkelig kveld!

Søndag er vi først ut på isen. Det blåser godt. Altfor mye vind til å kite. Vi finner frem hvert sitt skiseil på 3 kvm, det går som det suser! Vinden er veldig varierende hele dagen. Vi finner frem hver sin kite. Fyker rundt omkring. Flere kommer ut på isen. Plutselig blåser det kraftig opp. Vinden er ujevn. Kiten rykker og sliter. Den løfter meg opp selv når jeg forsøker å holde den rolig. Så daler den overraskende ned mot bakken før den fyker opp igjen. Det er umulig å ha kontroll. Vi begge sliter med å sikre kiten og pakken den. Dette er god trening til ekspedisjonen vår. Vi tusler tilbake over vannet. Fornøyd med egen innsats i blesten. Vi tar heller frem skiseil. Tommy tester å skiseile med pulk. Smiler fra øre til øre. Jeg stikker inn for å varme meg og spise litt lunsj. Tommy fortsetter. Jeg følger med fra vinduet. Plutselig er han borte! Jeg ser og ser. Blir litt stresset, men så plutselig dukker han frem fra en haug. Han kjører i terrenget! Dette er bra.

Når mørket kommer snikende, kommer til slutt Tommy inn døren også. Superfornøyd! For en fantastisk kitehelg vi har hatt på Finse. Tusen takk til alle de flotte menneskene som åpner sine hjem for oss. Hjertet er fullt.

And thank you to Roy Precht for good advices editing this video on the train home from Finse!

Tommy er ute og trener i stormen!

Galleri

Publisert December 6, 2013 av Anette

Tommy trener: https://vimeo.com/81137051