Om løpet

I 1896 skulle Roald Amundsen og broren Leon krysse Hardangevidden som et ledd i forberedelsene til forskning i polare strøk. De ble overrasket av dårlig vær og var nær med å ende sine liv på Vidden. Amundsen har senere uttalt at dette var noe av det hardeste han har vært ute for. Løpet er regnet for å være verdens hardeste pulkløp. Startskuddet går på Haukeliseter og 150 deltakere skal gå på ski over Hardangervidden til målgang 10 mil senere i Maurset. Sikkerheten er godt ivaretatt med 3 sjekkpunkter underveis og en lang liste med utstyr og mat man må ha med for å klare seg i fjellet. Ingen hjelpemidler, som hunder eller skiseil, er tillatt. De som konkurrerer i den individuelle klassen (25 plasser) må ha pulker som veier minimum 40 kilo ved målgang -samme krav for kvinner og menn, lagene har kun utstyrskrav og ikke vektkrav.

 

Min motivasjon

Det var Thomas Kvalvåg som første gang introduserte meg til turen. Vi meldte oss på sammen med Morten Hauge i 2013. Vi stod klare på startstreken, men valgte ikke å starte grunnet det dårlige været som var meldt. Det var nok det beste for oss som gruppe, men jeg kjente at jeg overhode ikke var ferdig med Hardangervidden av den grunn…

I mai skal jeg kite Grønland på langs. Jeg vil vite at jeg er klar for oppgaven. Denne konkurransen inneholder alle elementer man må mestre under en så stor ekspedisjon som turen på Grønland er. Tøft vær, navigering natt og dag, holde seg varm, mett og utørst, håndtere kriser og ta beslutninger, gjøre rette valg underveis og motivere seg til å jobbe videre.

 

Planen

Jeg har jobbet mye med forberedelser. Min søster, Gitte, og svoger, Vidar, har hjulpet meg mye med planlegging, praktiske detaljer og disponering av turen. Sammen med bestevenninnen min, Jannicke, har vi laget treningsplan og plottet ruten på kartene. Man kjenner alltid på ønsket om mer trening og forberedelser når man står på startstreken, men jeg visste at jeg var i bedre form enn noen gang og hadde en god følelse før race-start.

Jeg går lett inn i konkurranse-modus hvor jeg gir alt, men på startstreken konsentrerte jeg meg om å være rolig og ikke stresse meg selv opp. Jeg hadde tre målsetninger (i prioritert rekkefølge):

1. Ha det kjekt på tur
2. Fullføre
3. Delta på bankettmiddagen

Starten gikk torsdag kl. 13. Middagen var ikke veldig viktig, men det hadde vært fint å rekke den (lørdag kl. 19). Makstid på løpet er 72 timer. Planen min var å rekke frem til Hellevassbu innen midnatt og ta første del av de obligatoriske 8 timer hviletid der. Deretter skulle jeg utnytte dagslyset med lunsj på Litlos og neste natt på Viesla og ta den resterende hviletid der. Jeg er veldig fornøyd med at jeg faktisk gjennomførte løpet ihht plan!

Jeg har bodd hos Borghild på Eidfjord Fjord og Fjell Hotell. For ett koselig hotell! For en fantastisk service! For en sjarmerende familie! Hos Borghild skal det være Sutalaust og kjekt. Og det ER det.

Turen

Været var greit og spenningen stor da startskuddet gikk. Den første bakken går RETT opp. Da skjønte jeg at dette kom til å bli veldig, veldig tungt. Jeg begynte å henge bakpå i feltet, men det var greit. Stoppet for å ta av meg et lag med ull, det var varmt. To andre deltakere kom bort til meg og spurte om det gikk greit. Det viste seg å være “oppsamlingsgjengen” i sikkerhetscrewet. Jeg kjente jeg ble skikkelig stresset. Jeg ønsket IKKE å være siste mann over vidden med en oppsamlingsgjeng i ryggen… Jeg gasset opp! Hver gang jeg så noen som stoppet opp gikk jeg raskt forbi og tenkte –sånn, der har jeg noen bak meg, phuu…

Bakkene gikk bare oppover og oppover lenge, lenge. Jeg gikk og gikk. Skiene hang godt i bakken med helfeller, men pulken var så tung, så tung. Veldig tung! Jeg dro og slet. Jeg ønsket så sterkt å henge på de foran meg. Det var fasinerende å se 150 deltakere som snirklet seg oppover bakkene. De første var raske! Det blåste godt da jeg kom opp på toppen til Mannevann. Endelig av med fellene. Da var vi kommet så høyt opp at vinden tok skikkelig. Fellene ble til en ball…

De hjemme følger med:

Det gikk greit på ski. Jeg konsentrerte meg om å holde tempo og henge på de foran meg slik at jeg kunne følge sporene deres. Vinden kom delvis bakfra og delvis fra siden. Det var snø i vinden, så det var vanskelig å se. Da mørket kom gikk jeg helt alene. Jeg hadde fremdeles god kontroll på sporet, så jeg hadde bra driv fremover og sjekket GPS’en med jevne mellomrom for å se at jeg holdt ruten. Jeg kom frem til Hellevassbu rundt kl. 20. Det var jo egentlig flere timer foran skjema. Jeg var trøtt, så det kjentes virkelig godt å komme frem. Jeg fikk opp teltet og kom meg raskt i posen. Jeg trakk hele pulken med meg inn i teltet, da kunne jeg ordne tingene mine i fred og ro uten å stå ute i stormen. Det var et veldig godt tips jeg plukket opp før race-start. Det ble en kald middag på meg, drytech knaste og bare halvparten ble spist opp. Jeg orket ikke å fyre igang primusen, måtte få meg litt søvn. Vekkerklokken stod på 3. Jeg våknet av at det ringte i naboteltet, men sovnet heldigvis igjen. Deretter våknet jeg enda en gang av vekkerklokken deres. Stakkars. De hører den ikke. De har sikkert sin plan de skal følge. Skal jeg stå opp og dunke i teltet deres? Jeg ligger og venter litt… Tilslutt går det opp for meg at det er min egen klokke som ligger og durer. I 26 minutter!!! Jeg konstanterer at jeg virkelig har tatt meg ut på første etappe. Og det er 3 igjen.

Jeg kommer meg ut av posen, har gode rutiner. Får på primusen og smelter vann. Deilig med varm havregrøt og fulle termosflasker. Jeg river teltet og vekker nattevakten i det jeg sjekker ut fra Hellevassbu. Ganske mange telt står fremdeles igjen -heldigvis! Det er bekmørkt ute. Vinden uler. Lyset fra hodelykten lyser opp snøfillene som driver raskt forbi. Jeg finner retningen og begynner å gå. Sporene går på kryss og tvers. Plutselig husker jeg at jeg har glemt å gjøre klar dagens kart, jeg mangler en kompassretning å gå på. Jeg snur og går tilbake. Står i skjul av hytten for å brette kart og gjøre meg klar. Nå går det litt bedre. Det er en rar følesle å navigere inn i natten helt alene. Det er oppoverbakke. Lenge. Det er tungt å begynne rett på oppoverbakken. Svir i lårene. Det er krevende å gå på kompass og GPS, men jeg mestrer!

Det begynner å lysne. I et blink ser jeg noe som rører på seg. Nei, det ble borte. Kanskje var det bare vinden og snøen. Konturene begynner å komme frem. Jo, der er virkelig noe som rører på seg. En hund? Den roter rundt i snøen. Er det folk er også da? En hund med hodelykt??? Jeg kommer nærmere og ser at det er Lars Kristian som står med rompen i været og pakker sammen teltet sitt. Han tok bare en time hvile på Hellevassbu, men satt opp teltet etter motbakken og har sovet ved løypen frem til nå. Vi går sammen resten av dagen. Opp en liten bakke er det avblåst og klink is. Det er så vidt vi har feste med skiene. Pulken faller nedover mens vi går bakken på skrå. Det er så tungt! Den henger som en pendel bak meg mens jeg kaver for å holde meg fast og kaster meg frem å komme  oppover.

De hjemme har full kontroll:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I en periode er vi en liten gjeng som går sammen. 5 indiviualister og Team BK Blånagel. Tommy Riise gjør en fantastisk jobb med å navigere oss gjennom storm, whiteout og kupert terreng. På et tidspunkt forsvinner bakken under ham. Heldigvis var ikke skavelen dramatisk høy, ca halvannen meter, det kunne gått ille. Vi må være forsiktige! Vi kommer oss hele frem til neste sjekkpunkt på Litlos. Skoen min henger fast i bindingen. Jeg riksler og røsker. Bender og bøyer. Det er så vidt jeg får den løs til slutt. Jeg har spist og drukket godt underveis, mye bedre enn første dag. I pausen får jeg i meg en Real Turmat. De andre begynner å gå. Lars Kristian og jeg spiser opp og gjør oss klar. Jeg ender opp med en pause på 40 minutter. Jeg er halvveis!

Jeg vet vi skal opp en bakke på direkten etter stoppen på Litlos. Vi begynner å gå. Smurningen som har gjort at skiene har festet seg greit i oppoverbakker henger ikke… Lars Kristian driver oss videre. Vi tar halve bakken i en blanding av fiskeben og sidelengs gange. Det er svintungt! Vi begynner å gå i sikk-sakk oppover. Det er nesten umulig å rikke  pulken når jeg svinger. Åh, herregud det er tungt! Meter for meter kryper vi oppover fjellsiden. Av alle bakker syntes jeg denne er den tyngste. Mest grusomme og utilgivelige.

Vi går og går. Timene snegler seg avgårde. Landskapet duver. Avblåste topper. Alle spor er blåst igjen. Lars Kristian trakker først og finner frem. Noen går forbi oss, de takker så mye for spor og orientering. Mørket faller på, frem med hodelykter. Lars Kristian finner ikke sin! Det stressnivået kjenner jeg godt igjen. Han endevender pulken og alle lommer. Han hadde jo den på seg da jeg traff ham på morningen. Han får låne min – jeg har jo med meg reserve! Jeg erfarte jo akkurat det samme under treningsturen min på Finse. Vi klarer oss fint sammen. (I ettertid har det vist seg at den selvfølgelig lå på et veldig lurt sted, nederst i soveposen…) Under hele den 3. etappen har jeg gledet meg til nedkjøringen som vi ser på kartet, men snøen er så trå at jeg må gå/stake meg nedover. Jeg er sliten i ALLE muskler. Nå har vi 6 kilometer igjen til sjekkpunktet. Det går saktere og saktere. Jeg må konstant ta en stopp og henge litt på stavene, strekke på ryggen og bena. Motivere meg selv til å gå videre. Så sliten – så sliten!

Foto av Agurtxane Concellon

Vi kommer frem til Viesla, siste sjekkpunkt før målgang, ca 21:30. Nå henger begge skoene fast i skiene. Jeg får gå inn i gangen på hytten for å se om jeg kan tine dem løs. Det prikker og svir i ansiktet av varmen, nesen min kjennes som om den skal falle av… Jeg setter meg på en kasse for å ta meg skoene slik at det blir lettere å riksle dem ut av bindingen og ender opp med å sett meg en stor dam! Jeg er trøtt, sliten, sulten og ennå ikke ferdig. Nå er jeg kliss våt i rumpen i tillegg! Huff. Jeg får løs skoene. Får opp teltet. Skifter til tørre klær. Spiser tørre mangoskiver. Sovner!

Foto av Linda Jönsson

Jeg har bestemt meg for å gå i dagslys siste etappe. Det er meldt fint vær og jeg trenger litt søvn. Jeg er optimistisk for tidsbruken min. Jeg er sliten, men har tross alt en fin morning på Viesla. Gjennom natten har jeg hørt folk rive teltene sine og legge ivei. Jeg hørte også at Lars Kristian forsvant ihht sin plan. I det jeg legger avgårde på siste etappe kommer det en stor lemen bort til et telt. Den er ikke redd i det hele tatt. Solen titter frem bak lette skyer. Vinden har nesten løyet. Da jeg begynner å gå kjenner jeg at kroppen er mørbanket. Plutselig dukker det opp en rype rett ved løypen. Den titter nyskjerrig på meg, bare 5 meter borte! Den følger meg lenge. Svart på nebbet og svarte halefjær. Det er nydelig når den flyr litt frem og sitter og venter på meg. Jeg går rolig.

Jeg er sliten. Hver minste motbakke gjør at jeg må i kjelleren og ha en skikkelig indre dialog for å motivere meg selv. Kroppen stopper opp av seg selv. Det går så tregt, så tregt. Jeg klarer ikke skli på skiene. Team Amundsen tar meg igjen. Det er så koselig å prate med dem, men jeg har ikke sjangs til å holde følge. Musklene mine klarer ikke å yte mer. Til slutt griner jeg i alle motbakker. -Og dette er en tilnærmet flat etappe…

Jeg stopper ved et GPS-punkt som markerer en hytte. Spiser litt mat rundt lunsj-tider. Sitter på pulken. Den pausen gjorde godt! Jeg blir forbigått av Mathopen Tur og Tindelag, to koselige karer som forteller at jeg har fungert som drahjelp for dem ettersom de har hatt meg i kikkerten lenge. De forsvinner over en fjelltopp og jeg legger meg etter dem. Da jeg sjekker GPSen ser jeg at de har gått utenfor ruten. Jeg korrigerer og får meg en fin nedkjøring. Det brenner i lårene. Svir under fotbladene. Jeg er sår i korsryggen. Musklene i øverste del av ryggen har låst seg. Jeg går på. Følger ruten. Endelig er jeg nede! Nå gjenstår det bare å følge oppmerket løype helt inn til mål.

Humøret stiger. Jeg har klart det. Nå er jeg her! To karer fra arrangementskomiteen kommer meg i møte. Tar bilder. Prater. Ønsker meg velkommen. Har vært bekymret fordi det har gått så trått med meg. Fint å høre at alt er vel og at jeg er fremme. Det er så godt å prate med dem, ikke være alene lenger. Borghild står og jubler hoppende glad for at jeg er i mål. Det var en fantastisk velkomst! Jeg får suppe og cola. Blir tatt bilde av til Wall of Amundsen. Pulken veier 43 kilo, altså godt innenfor! Tiden min blir 51 timer og 41 minutter. Jeg går inn på 20. plass av 25 deltakere i individuell klasse. 4. plass av 5 jenter. Jeg er storfornøyd!

 

 

 

 

 

 

Foto av Borghild og pappen til Hilde

Og jeg rekker middagen! Dusj, sminke og finstas “expeditionstyle” blir unnagjort på 30 min.  Jeg er høy på adrealin utover kvelden. Dette går fint. Det er morsomt å snakke med de andre utøverne. Høre hverandres historier. Vi vet.