På Finse. Igjen. Men annerledes.

Jeg har meldt meg på Expedition Amundsen. Det er en konkurranse hvor man går på ski over Hardangervidden, fra Haukeliseter til Maruseth. 10 mil. Man skal innom tre sjekkpunkter. Jeg regner med å bruke 60 timer og konkurrerer i individuell klasse. Jeg. Alene. På ski, med 40 kilo utstyr i pulken. Men samtidig sammen. Med 149 andre, og med overvåking som til enhver tid viser hvor jeg befinner meg på Hardangervidden. Det blir fint. Jeg gleder meg, men konkurransen er også en tøff utfordring. Jeg vil vise at jeg er klar for kiteturen over Grønland.

Nå har jeg vært på treningssamling på Finse. Jeg og megselv. Jeg har alt utstyr jeg trenger for å gjennomføre turen. Jeg har tilstrekkelig kompetanse. Jeg må gjøre meg noen erfaringer og teste noen løsninger. Jeg må bygge selvtillitt. Jeg må trene. På å klare meg selv. På å gå på ski med pulk. På å være ute og ta rette avgjørelser. Etablere rutiner.

Den høyre og den venstre hjernehalvdel diskuterer.

Høyre og venstre hjernehalvdel styrer ulike aktiviteter i hjernen, men de to halvdelene samarbeider gjennom et avansert koblingssystem i det som kalles hjernebjelken (corpus colossum). Den består av 300 millioner aktive nerveceller som hvert sekund formidler millioner av beskjeder mellom de to hjernehalvdelene. Den venstre hjernehalvdel definerer det logiske mennesket i detaljer, fakta og analyse. Tenker sekvensielt, rasjonelt og virkelighetsorienter. Den høyre halvdel definerer det kreative mennesket gjennom følelser og intensjon. Retningssans (!), kreativitet, spontanitet og fantasi. (Hentet fra http://ndla.no/nb/node/111057 26.1.2014)

Mine hjernehalvdeler hadde altså en voldsom kamp både i forkant og underveis på turen min. Nå sitter jeg på toget hjem etter helgen og er sliten. I kroppen og i hodet. Kjenner jeg har vært anspent gjennom hele helgen. Trygghet og utfordring gir mestring. Det er derfor de to hjernehalvdelene diskuterer. Jeg har jo tryggheten bygget inn i alt jeg gjør denne helgen. Men denne helgen er helt klart utenfor komfortsonen min. Det er alltid skummelt første gangen. Alene.

Før toget gikk fredag ble jeg skikkelig stresset. En stressfølelse jeg ikke har kjent på i så stor utstrekning tidligere. Jeg elsker å dra på tur. Nå kvidde jeg meg. Hæ??? Hva er dette for en følelse? Jeg håpet noe trivielt skulle forhindre meg i å dra på tur. Hva??? Det eneste lille forskjellen denne turen er at jeg drar alene. Seriøst, dette er ikke vanskelig. Men, men, men… Jeg ble helt kvalm. Men så ville jeg jo gjerne på tur. Merkelig. Jeg fortsatte. Tok en ting av gangen. Jeg var ikke logistikkstresset. Hadde god kontroll på tiden, på alt utstyret mitt. Mat og planer. Da jeg stod på Oslo S var det jo greit. Det kom til å bli tur. Jeg hadde tenkt igjennom scenarier, ‘hva skjer om det blir skikkelig uvær?’ Det ble det jo og det var derfor jeg holdt meg i nærheten av hotellet. Hjelpen var aldri langt unna. Jeg hadde dekning på telefonen hele tiden. Hadde jevnlig kontakt med min søster Gitte og svoger Vidar. Fikk heia-meldinger.

Dette er forøvrig det eneste bildet jeg fikk ute… Alt fotoutstyr kapitulerte

Det har vært kaldt. Det har blåst mye. Med ny vindmåler i oppakningen vet jeg nå at det går noenlunde greit å slå opp teltet i 15 m/s mens det i 22 m/s er utfordrende. Jeg hadde ikke gode nok løsninger. Jeg hadde dessuten glemt rutinene våre fra ekspedisjonen til Sydpolen. Og jeg fant ikke ut av dem alene heller. Det er derfor det er så deilig å sitte på hotellet Finse 1222 etter strabasene og prate med andre ekspedisjonsfarere. Det er mange av dem på Finse! Et tau der, en teltforankring der, rull ut, tape sammen teltstenger, smikk – smakk! Joda, dette skal jeg få til greit. Tusen takk Bjørn og Truls fra Fram. Jeg er veldig glad i teltet mitt når det bare er satt opp. Nå kjenner jeg at med litt mer trening så kan jeg elske det i storm også.

Og teltrutiner. Vet ikke helt om jeg skal fortelle det, kjenner jeg ble flau og lattermild da jeg oppdaget at jeg hadde satt teltet opp motsatt vei. Inngangsdøren skal vende bort fra vinden. Jeg satt i teltet og lurte på hvorfor det blåste sånn inn… Men er fornøyd med at jeg håndterte feilen greit. Heldigvis har teltet to utganger, så da snek jeg meg ut bakdøren og forankret forteltet mitt godt slik at det ikke kom vind og snø inn. Helt topp. De neste gangene gjorde jeg det rett! Jeg mistet en snøplugg. Det var litt irriterende. Men det som verre var er at jeg mistet hodelykten min… Jeg vet jeg hadde den i lommen. Den må ha falt ut da jeg brukte samme lomme til fellene. Jeg gjorde meg klar i teltet før jeg gikk ut. Veldig praktisk å da ha fellene lett tilgjengelig i forbindelse med avmarsj, men teoretisk sett vet jeg jo at det ikke er smart å ha flere ting i samme lomme. Irriterende! Jeg pleier også alltid å ha en reservelykt i oppakningen min, men den hadde jeg tatt ut. Den skal tilbake igjen omgående. Jeg løste problemet ved å bruke lommelykten på telefonen. Det gikk fint denne gangen.

Herregud så godt det er å sitte på toget hjem nå! Jeg fixet jo helgen helt fint.

Fredag kveld ankom jeg Finse og gikk et stykke bort fra hotellet. Satt opp teltet i mørket. Det blåste og var kaldt. Jeg brukte lang tid. Jeg fyrte opp primusen og laget te, men glemte å drikke den. Fikk ikke sove for jeg var så kald. Da jeg omsider tok av ullsokkene og kjente på bena mine var de iskalde. Ikke rart jeg ikke sovnet. Jeg fikk omsider varmen i hele meg og sovnet etter det. Våknet på morningen og kjente at jeg måtte tisse. Det blåste og røsket skikkelig hardt i teltduken. Det var ordentlig kaldt. Jeg lå og gruet meg. Tilslutt måtte det bare gjøres. Jeg tisset og tisset. Stakkars den nakne rumpen min. Utsatt i den fæle kalde vinden. Skjønner ikke at det er plass til så mye urin i en blære… Men det var godt å komme inn i soveposen igjen etterpå da! Jeg laget meg frokost og noe varmt å drikke. Det var så kaldt at alt jeg gjorde tok lang tid. Jeg satt lenge i soveposen min og bare tenke på hva jeg skulle gjøre. Kom frem til at det var så surt ute at det var helt greit å være inne i teltet. I 10-tiden løyet vinden litt. Jeg gjorde meg klar og pakket sammen. Etterhvert dukket det flere folk opp ute på isen, både skiseilere og turgåere. Mange hadde bare Finsehytten som turmål, det blåste fremdeles mye.

Alt det hvite rundt ansiktet mitt er is i håret mitt. Det tok langt tid før det smeltet…

Jeg gikk på kompasskurs mot Appelsinhytten. Det gikk greit. Litt vanskelig å se terrenget ettersom det var et tøft vær. Jeg kom opp på en liten høyde, ca halvveis. Der hadde jeg problemer med å stå oppreist. Jeg kjente at jeg var veldig kald i ansiktet. Jeg må huske å lage klar en ansiktsmaske til turen. Nesen min er bitte liten og den stikker så vidt frem når jeg har googles på meg, det er vanskelig å huske på å dekke den til. Det blåste enda mer. Jeg bestemte meg for å snu. På tilbaketuren var det totalt witheout. Jeg kunne ikke skille himmel og jord. Kunne bare se konturene i snøen omkring skiene mine. Ellers var alt hvitt. Rar følelse. Snøen pisket i vinden. Jeg holdet kompasskurs. Så skimtet jeg en svær kampestein og siktet mot den. Plutselig var den ikke svær, bare en bitteliten stein som stakk opp fra snøen rett foran meg. Dette været var rart. Jeg fortsatte retningen min og fant tilbake til DNT hytten på Finse. Slo opp leir. Det vil si jeg forsøkte. Alt virvlet. Opplegget mitt for å raskt og effektivt kunne slå opp teltet fungerte ikke. Jeg prøvde om igjen og om igjen. Et steg av gangen. Til slutt måtte jeg innse at jeg ikke kunne slå opp teltet der. Jeg pakket sammen. Kjente jeg ble skuffet over meg selv. Dette burde jeg fått til. Ja det var mye vind, men det må jeg regne med både på Hardangervidden og på Grønland. Huff. Jeg måtte gå tilbake til hotellet for å tenke litt. Den beslutningen var god, men den sved litt. Jeg begynner å gå, alt er fremdeles et inferno av hvitt. Jeg passerer DNT hytten. Plutselig faller jeg ned en halv meter. Pulken velter. Av med beltet og bak for å få den på rett kjøl igjen. Hmm… Her var det ikke så mye vind. Jeg rigger meg til og begynner å gå videre. Vent litt! Var det såpass lite vind at jeg kan slå opp teltet mitt? Ville ikke det vært deilig om jeg får det til? Jeg snur og går tilbake. Ja, om jeg tramper snøen litt flatere, så kan jeg sette opp teltet mitt her. Jeg kjenner meg stolt. Kjenner at jeg mestrer. Både det å ta beslutning om at det ikke går og sette kurs mot hotellet og samtidig se muligheten for at jeg kan fullføre oppgaven min allikevel. Jeg bruker lang tid, men alt blir gjort skikkelig. Jeg får opp teltet (rett vei denne gangen) og lager middag. Det mørkner ute. Alt er rigget klart til natt. Nå kan jeg gå bort til hotellet med hevet hode. Nå kan jeg ta meg en velfortjent kaffe.

Det blir en fin kveld på hotellet. Jeg sitter og ser ut på mørket som senker seg, snøen driver forbi vinduene, hører deilige toner fra Finsejazz. Prater med spennende mennesker. Drikker rødvin. Jo, her er det deilig å være. Men hele tiden tenker jeg på tilbaketuren til teltet. Jeg får ikke tak i en hodelykt, så jeg må returnere i mørket. Iskaldt telt. Iskald sovepose. Jeg kvir meg. Tilslutt klarer jeg ikke mer. Jeg spør i resepsjonen om de har et ledig rom. Men da hun svarer at de dessverre er fullbooket blir jeg samtidig veldig glad! Da må jeg bare hive på meg klærene igjen da. Stupe inn i mørket og det kalde. Jeg manner meg opp i gangen. Men da jeg kommer ut er det nesten vindstille. Da jeg sklir på ski bortover vannet er lyset fra husene på Finse så sterke at de nesten følger meg hjem til teltet. Så deilig! Så godt å gå ute når man er varm og god. Kjenne at det er lett å puste. Blir glad. Alt er jo klart i teltet så jeg pusser tennene, kler av meg og kryper i soveposen. Den blir fort varm. Jeg er varm. Smiler. Kjenner at det er deilig å være på telttur. Jeg sovner og hele natten sover sammenhengende til langt utpå søndagen. Tar en rolig søndag. Lager frokost mens jeg har døren på teltet åpen. Ser på folk som kiter på vannet utenfor. Blå himmel gløtter frem. Jeg pakker sammen, går en liten tur og rekker en kaffe og en prat på hotellet før toget tar meg tilbake til Oslo og hjem.

Det har vært en tøff helg. Mange utfordringer. Jeg har lært og erfart mye! Alene. Jeg har fått en god bekreftelse. Jupps! Jeg er klar for neste steg.

Denne helgen var dedikert til å bli kjent. Tommy og jeg kjenner hverandre godt. Men jeg kjenner ikke så godt familien has, Eli, Tiril og Ine. Og de kjenner jo egentlig ikke meg. Vi hører jo veldig mye om hverandre, på tide å få noen fjes på historiene.

Helgen begynte med at vi kitet uten vind på golfbanen i Lommedalen der Tommy og familien bor. Planen om å kite på golfbanen var veldig god, men vinden bestemmer selv om den kommer eller ikke. Vi fikk kiten i luften i korte drag, men det var mye morsommere med snølek. Begrave hverandre i snø, løpe i labyrinter i snøen, flaksende snøengler. Eller hoppe i snøfonnen fra garasjetaket. Det var veldig lett å bli kjent med disse morsomme jentene!

Nattklatring på Kolsåstoppen

Etter denne lille problemløsningen var det godt å komme hjem til den gode praten med Eli rundt bordet. Og smake rakfisk for aller første gang! Det var virkelig godt! Og med hjemmebakte brownies som Tiril hadde laget til dessert. Mmmmm…

Søndag var det nydelig skivær. Den aller første turhelgen. ALLE var på tur. Da blir det god stemining. Dette var min aller første tur på tynne ski. Det var morsomt.

For en aktiv og flott familie! Tusen takk for en fin helg.

Det er første helgen i januar. En deilig juleferie er avsluttet. Jeg har trent på å trekke pulk på ski. En liten Nora på 2½ år veier ikke så mye, men når alle blir glad for å slippe å bære sekk -da blir det plutselig en veldig tung pulk. Det var bra! Pulken kommer uansett til å bli veldig veldig tung på turen. Fint å få justert forventningsnivået. Det blir tungt og kommer ikke til å gå fort!

Vi tar toget tidlig opp til Finse. På jobben min er det forholdsvis stille. Alle konsulenter venter på at oppdragsgiver skal komme igang etter juleferien. Tommy har det mer travelt. Jobbet til halv to i natt og opp igjen kl. 5 for å pakke… Men nå er vi her. Gleder oss til å se kitene sveve i luften. Det ble hektisk for å komme seg på toget. Jeg løp inn og handlet litt mens Tommy lesset utstyret vårt på toget. Vi får ta resten på Finse, det er så koselig å sitte foran peisen der med et glass vin eller en kopp kaffe og se ut på vinteren utenfor døren. God stemning!

Det er mørkt da vi kommer frem, da blir det ikke anledning til en kite-session fredagskveld… jaja. Vi har en lang deilig helg foran oss. En tur oppom Ronny for å si ‘hei’ etter ankomst, så rigger vi oss til i Rødekorsleiligheten. Litt middag og TV-titting. Praten går livlig og sirkulerer hele tiden rundt ekspedisjonen. Vi tar en tidlig kveld.

Åh, nei! Både Finsehytten (DNT) og 1222 Finsehotellet er STENGT!! Hmmm. Det problemet får vi ta siden, for nå skal vi ut på vannet og kite. Min kite Ozone Frenzy 8 kvm passer perfekt for været. Jeg bretter ut kiten, legger snø på kanten. Ruller ut linene og fester baren til selen min. Jeg er klar. Når jeg drar litt i linene fylles kanalene i kiten med luft og den reiser seg fra bakken. Jeg står klar på skiene mine og vipper kiten over til siden, den reagerer momentant og drar meg avgårde. Åååååhhh… Det er så deilig! Det kiler i magen, en drøm å fly slik over Finsevannet. Det første draget i vintersesongen.

Ekspedisjonen vår, Unnavei, skal kite Grønland på langs. Det er bare en liten hake, Tommy må lære å kite først! Tommy får tildelt en kite fra Ronny. Han får instrukser og kort tid etter svever en 3 kvm kite i luften. Grunnteknikken er raskt på plass. Han avanserer til en 5 kvm kite og får på seg ski. Nå fyker han over vannet han også. Vi møtes midt på Finsevannet. Tommy ler høyt og koser seg. “Åh, dette er goill” sier Tommy. “Mye bedre enn forventet”. Jeg står igjen som et latterfullt spørsmålstegn. Hadde han virkelig planlagt å kite Grønland på langs uten å tro at det var utrolig morsomt å kite???

Vi kiter hele dagen, en liten tur innom for å få litt lunsj. På slutten av dagen får Tommy de beste skussmål fra Ronny. “Dette fikser han greit. Han er klar. Trenger bare å få mengdetrening.” Og Tommy kiter! Vinden reduseres. Jeg går opp til en 10 kvadratmetersstor kite. Den er treg i luften. Jeg jobber hele tiden, kiten svinger 8-tall i luften. Til slutt dør vinden helt. Hele Finsevannet er strødd med kitere som står utålomdig og venter. Kitene blafrer ikke engang der de ligger i snøen. Vi kommer i snakk med noen andre kitere, pakker sammen, det er uansett på tide å avslutte dagens økt. Det viser seg at de vi snakker med, Pål og Ragnar, kitet Grønland på langs for under tre år siden! Snakk om at verden noen ganger føles liten! Men så er jo Finse et samlingspunkt for ekspedisjonsfolk. Samtalen på isen går livlig, de har så mye å fortelle og vi så mye vi lurer på. Og så inviterer de oss til middag! Skjønne mennesker.

En rask dusj og vi begir oss over til Telenorhytten hvor de holder til. Her er både afterkite-øl og deilige middagsdufter. Vi benker oss rundt langbordet, totalt 7 stykker rundt bordet. Praten dreier seg kun om kiting, ekspedisjoner og Grønland hele kvelden! Dette var stas. Ronny og Tom kommer også over til hytten utpå kvelden. De kitet Grønland på langs i 2009. Torstein på 12 år har kitet for første gang i dag. Han sovner i sofaen, utslitt. Vi fortsetter å prate om kiting, ekspedisjoner og Grønland. For en lykkelig kveld!

Søndag er vi først ut på isen. Det blåser godt. Altfor mye vind til å kite. Vi finner frem hvert sitt skiseil på 3 kvm, det går som det suser! Vinden er veldig varierende hele dagen. Vi finner frem hver sin kite. Fyker rundt omkring. Flere kommer ut på isen. Plutselig blåser det kraftig opp. Vinden er ujevn. Kiten rykker og sliter. Den løfter meg opp selv når jeg forsøker å holde den rolig. Så daler den overraskende ned mot bakken før den fyker opp igjen. Det er umulig å ha kontroll. Vi begge sliter med å sikre kiten og pakken den. Dette er god trening til ekspedisjonen vår. Vi tusler tilbake over vannet. Fornøyd med egen innsats i blesten. Vi tar heller frem skiseil. Tommy tester å skiseile med pulk. Smiler fra øre til øre. Jeg stikker inn for å varme meg og spise litt lunsj. Tommy fortsetter. Jeg følger med fra vinduet. Plutselig er han borte! Jeg ser og ser. Blir litt stresset, men så plutselig dukker han frem fra en haug. Han kjører i terrenget! Dette er bra.

Når mørket kommer snikende, kommer til slutt Tommy inn døren også. Superfornøyd! For en fantastisk kitehelg vi har hatt på Finse. Tusen takk til alle de flotte menneskene som åpner sine hjem for oss. Hjertet er fullt.

And thank you to Roy Precht for good advices editing this video on the train home from Finse!