Nesten i mål ….

Drømmen om lørdagskveld i Qaanaaq ble dessverre ikke oppfylt.  Hundesleder fra Qaanaaq var på vei til å hente, men fikk beskjed om å snu halvveis da dårlig vind og 30cm nysnø hindret våre helter i å komme frem til nedstigningspunktet.

Tommy har lagt inn bestilling på øl og potetgul i sledene som vi håper de kan nyte i løpet av morgendagen.

 

Isdybden

Dag 31

Vi kitet. Anette konstant med isbjørn-radaren på. Tommy konsentrerte seg om å holde smertene i sjakk for å sikre fremdrift. Wwiiiii.

Full veiving fra Anette for å få Tommys oppmerksomhet. “Det er noe der framme!!”

Tre svarte prikker. Her, midt i ingenting, på 2000 meters høyde??? Frem med riflen. Tommy ser tøff ut der han kiter med riflen på ryggen. Vi kommer nærmere.

Det er en camp. Hæææ?? To svære traktorer og et lite hus. Ingen folk, men mange fotspor og tissemerker i snøen. Døren til huset står åpen. Det er varmt og godt der inne. Fire senger og et lite kjøkken. Vi forstår at det er seismisk måling av isdybden. Utstyret kommer fra den amerikanske basen Thule.

Vi legger igjen en lapp som forteller hvem vi er og at vi stoppet innom for å si hei.

Sivilisasjonen innhenter oss. Vi har et lite stykke igjen av vårt eventyr. Vi kiter videre.

 

Glittersnø

Dag 30

Det nærmer seg slutten av ekspedisjonen. Vi skal overhode ikke juble på forskudd, men i dag har hjernene våre lagret inntrykk på høygir.

Vi nyter og tar med oss opplevelsen her på isen. Det å sitte i et varmt telt om morningen, vente på vind, legge kabal og drikke deilig kaffe. Gleden over å endelig se teltveggen blafre. Vi kiter. Tar inn over oss de enorme hvite viddene som duver. Legger merke til alle skyformasjoner og farger.

Vi kjenner det krible i magen når vi hopper på en sastrugi (http://en.wikipedia.org/wiki/Zastruga) og den lekne følelsen av å få den perfekte svingen på kiten i luften slik at det overføres til en enorm fart på skiene.

Vi kjører inn i en snøbyge. Med glittersnø! Det er akkurat som om noen har ristet på en liten kule med oss inni og nå fyker snøen rundt oss.

Der røk den siste lille deciliteren…

Dag 29

I dag har vi både hatt det gøy og vi har slitt. Mye. Vinden har variert både i styrke og hvor den kom fra. Vi hadde super fremdrift på starten av dagen med den største kiten, men da vinden økte kraftig kan denne være livsfarlig i luften. Mye ned- og oppakking av utstyr i dag altså.

Anette mistet kiten sin i dag. Et vindkast vippet skien som sikret kiten i bakken og kite med liner forsvant bortover. Hun hev seg frem for å gripe dem, men ble holdt igjen av de nær 100 kg pulkene. Knust falt hun ned på bakken.

Tommy ropte ‘Hei, den stoppet’ Kiten lå stille i en ball. Anette hoppet opp igjen.  Av med magebeltet og spurtet det hun var god for. Kastet seg over håndtaket på kiten og fikk festet dem før neste vindkast. Puh!

Sastrugi (snøskavl) kuttet to av linene på kiten til Tommy. Litt reperasjon har det vært i dag.  Korken på en transportflaske for brensel skrudde seg opp og ble tømt i en pulk under kjøring. Vi har pakket slik at ingenting annet ble ødelagt og vi har nok reserve, men det var ergelig. Det som verre var er at korken på cognacflasken også hadde skrudd seg opp. Der røk den siste lille deciliteren.

Åååhhh… Vi vil hjem!

Vi hadde vekkerklokken på kl 4. Ingen vind. Stod opp kl 5. Bittelitt vind. Ferdig med frokost. Drikker deilig kaffe fra Supreme Roastworks (takk!). Ingen vind.

Vidar, Anettes svoger, fyller 40 år i dag. Hurra og gratulerer så mye med dagen! Han har utfordret oss til å bade på 78 grader nord.

Tommy kvir seg allerede!

 

Kaldt

Blå himmel, sol og god vind for tredje dagen på rad. Vi føler oss heldige. Men det skal være sagt, det er også isende kaldt. Vi må bruke kuldemaske foran ansiktet for å forhindre frostskader. Vi har på 3-4 lag ull under yttertøyet. De varmeste og største vottene er funnet frem for å beskytte hendene våre. Gradestokken viser 25 minus.

I tillegg blåser det, så effektiv kulde oppleves som veldig veldig kaldt. Grunnet kulden har vi kun korte stopp for å drikke og spise samt tisse. Vi tilbereder lunsjen sammen med frokost slik at vi ikke bruker unødig tid på dette. Det har gått greit med Tommy og kiting i dag. Medisin og sterk vilje tar han fremover. Løsningen hans i dag har vært å koble trekkselen og støvelen med en slynge for å avlaste ribbeben. Smart, ikke sant?

Fortsatt ingen isbjørn.

Tommy og Anette

Ribbeben

Dag 27

Vi har kitet godt i dag. Vi jobber intensivt med kitene i luften og blir belønnet med deilig fremdrift. Det er blå himmel, sol og stabil vind. Iskaldt.

Skiene fyker over myke snøhauger. Pulkene humper etter oss. Tommy har god driv. Plutselig hører han et knekk! Åh søren, der knakk et ribbeben.

Allerede tidlig på turen fikk han brist i det etter et fall. Det gjør vondt, men er absolutt under kontroll. Vi kommer oss frem.

Og dette på toppen av generelt gnagsår, blåmerker og hjemlengsel. Vi har 5 breddegrader igjen!

Tommy og Anette

Dag 26

Mens vi venter på blogg oppdatering fra Anette og Tommy, her er noen stats fra turen:

Avstand fra start:  ~1330 km

Avstand til mål: ~ 800 km

Max km på en dag: 184

Min dag temp: -16˚ C

Min natt temp: -28˚ C

Sterkeste vind: Gust -25 m/s

 

 

Fuglekvitter

Sn_spurv_3_of_12_

 

 

Nok en vindstille dag på isen. Ikke helt som forventet, så dagens tilbakelagte distanse ble kort.

Til dere der hjemme: vi lurer på en ting! Vi har både hørt og sett en liten spurvelignende fulg. Vi har flere morninger våknet til fuglekvitter og i går fløy den innimellom kitene våre! Den er grå og hvit, på størrelse med en trost. Den har fulgt oss over tid og dukker opp med ujevne mellomrom. Vi lurer om noen vet hvilken art dette er? (Og om den er spiselig). Vi har rigget oss i teltet i påvente på storm som slår inn med 25 m/s. Vinden er tiltakende i skrivende stund.

Lun hilsen. Tommy og Anette

(red. Bildene er for illustrasjonseffekt og på ingen måte representere de mystiske grønlandsspurven. Eller….?)

www.svalbardbirds.com

Feiring

Vi gjorde så godt vi kunne med 17. Mai feiring, men det er helt klart at vi savnet våre kjære umåtelig mye. Å få mail med mange hilsener var storartet. Tusen takk tll hver enkelt av dere! Vi pyntet med sløyfer, girlander, ballong og flagg. De første timene vi kitet i går var fantastiske! Et mykt lag med nysnø. Deilig kitevind og nydelig sol (bak et lett slør av skyer).

Etterhvert blåste det opp og lunsjen vår ble kald og ikke så kjekk.

I tillegg oppdaget vi at begge pulkene mine hadde fått en skikkelig smell og hadde sprukket. Vi kitet så lenge vi hadde vind i går og så bygget vi en svær le-vegg, men det har ikke blåst noe særlg i natt eller nå på formiddagen. Vi har med to ekstra pulker slik at formiddagen har gått med til å justere og flytte litt rundt på disse. Vinden som er meldt har ennå ikke kommet. Vi venter.

I ettermiddag/kveld skal det bli skikkelig guffent. Vi skal bygge monster vegg! :)

 

Tommy og Anette

Polarsirkelen

Dye II er et underlig sted, men for en magisk tiltrekningskraft. Hvem kunne tro at vi møter kjent folk et slikt sted. Og kjendiser i tillegg! For det var Cecilie Skog og Truls Svendsen som hadde satt opp teltene sine ved Dye II.

vg.no

vg.no

cecille

lydbokbloggen.no

De spiller inn en dokumentar om det å krysse Grønland på ski. Så godt å få møte folk. Få zoomet ut fra vår egen tur og utvekslet historier og turtips. Så deilig å prate med andre. Sitte i et stort, varmt og godt telt. Spise smågodt og drikke kaffe sammen. Takk Bjørn og Truls Diesel 😉

Avgangen vår ble sen i dag. Selvfølgelig litt grunnet en meget sen kveld, men også grunnet militær aktivitet… Amerikanerne har utstasjonert to personer som har laget rullebane for Herkules fly!!! Dette er et øvingssted for personell og materiell som skal til Antarktis. I formiddag landet et gigantisk Herkules fra New York Air Force. Ut kom en gjeng US Marines som rigget treningsleir for en gjeng soldater som skulle komme i neste runde. De skulle trene i tre dager. Vi fikk ikke lauchet kitene våre før flyet hadde tatt av igjen.

Nå er vi tilbake i det øde intet. Men med mye godt påfyll og sultne på å komme oss nordover! Vi har passert Polarsirkelen!!! :)

Tommy og Anette

DYE II

Vi har hatt noen gode kitedager nå. Varierende vind, både når det gjelder retning og vindstyrke. Men vi har jobbet bra og det er deilig å kunne legge noen mil bak oss.

I dag siktet vi på noen helt spesielle tall på gps’en. Plutselig så vi en liten hvit ert langt borte i det fjerne. I 2,5 uke har vi vært helt alene på isen. Bare oss to, uendelige hvite vidder og været. Monotont, men aldri kjedelig. Og så plutselig kommer det opp en liten hvit ert. Det er Dye II vi nærmer oss. Det er fascinerende hvordan vi raskt nærmer oss en bygning midt på Grønlandsisen.

Panoramio.com

Panoramio.com

Vi kommer frem. Går litt rundt bygget. Tar med oss lommelykt og aker oss ned til inngangen. Alt holder på å snø ned. En dør står på gløtt og vi sniker oss inn. Det første rommet vi kommer til er et kontor. Gamle journaler og bøker står i hyllene. Det ligger is på gulvet. Takhimlingen er delvis falt ned og malingen faller av veggene i store flak. I et annet rom er det lager. Tetningslister, skruer og bokser. En mengde brusbokser og ølflasker står i et annet rom. Uåpnet og bunnfrossen.  Alt er rotete, men man kan innbille seg hvordan det har vært å bo her. I en etasje er det soverom, oppholdstue, toalettrom og sykestue. I noen rom er vinduene knust og mye snø ligger på gulv og møblement. Andre steder er rommene ganske pene med senger med madrass, pledd, skrivepult, god-stol og støvsuger. Teppe på gulvene. Mye er rasert og knust. Blader ligger strødd. På kjøkkenet står matvarer. Mye danske produkter.

radomes.org

radomes.org

radomes.org

radomes.org

Det var rart å gå omkring å titte. Kulisser for en skrekkfilm vi helst ikke vil være del av. To brøytebiler har snurret frem og tilbake. Det er amerikanerne som har laget landingsstripe for at flyvere skal øve seg på å lande i arktise strøk slik at de kan lande Herkules fly på Sydpolen. Det kommer visst et fly i morgen formiddag.

(Les mer om DYE II og andre Distant Early Warning stasjoner her).

wikipedia.org

wikipedia.org

Send din 17 mai hilsen!

Snart er vi alle klare for 17 mai.  Anette og Tommy skal feire på isen og det ville vært veldig fint om vi kunne sende noen hyggelige hilsner fra venner og bekjente.

Legg gjerne din melding i kommentarfelt under, eller sende en mail til dave@unnavei.no så skal Anette og Tommy få en felles mail de kan åpne til 17 mai.

 

 

Særegenheter

Nå har vi vært over to uker på tur sammen. Det er klart vi begynner å kjenne hverandre godt nå. I et bitte lite telt er det lett å irritere seg over hverandres særegenheter.

Ettersom vi må holde oss tett sammen og kommunisere kontinuerlig blir det lite rom til egentid og stille refleksjon.

Vi er avhengig av hverandre. Og krangler høylytt innimellom.

Men så er det kjekt å være på tur også da!

Telt

Dag 12

Dag 12 Vekkerklokken på 4 igjen… Når man er på ekspedisjon er det været som bestemmer når man står opp. Det var kaldt å ta på seg ullundertøy som hadde lagt i teltet i minus 25 grader.

“Når jeg møter motgang, gi meg da ikke en enkel reise, men en sterk rygg” Takk Lillian for gode ord.

Blå himmel. Enorme hvite vidder. Skikkelig god seilevind. Vi suste avgårde! Men ble samtidig filleristet. Underlaget er fullt av små snøskavler (sastrugi) som krever sitt av legg- og lårmusklatur når vi kjører fort. Etter lunsj blåste det kraftig opp med snø i vinden. Det betød at vi fikk whiteout og så ingenting.

Til slutt måtte vi stoppe grunnet risiko for å miste hverandre av syne. Vi har kjørt skikkelig bra i dag. Har vært høyt opp på godt over 2500 moh. Vi er tilbake til lengdegrad 46 (hvor vi trives bedre enn 47 og alle bresprekkene…) Og ikke minst er vi rett rundt hjørnet for breddegrad 63.

Tommy og Anette

Dag 9 og 10

Bilder av Tsarik

Bilder: Tsarik

Det har vært stille i ekspedisjonscampen vår. Når en Trønder og Bergenser blir stille er det grunn til å være på vakt. Det var en vindstille dag i går så vi tok feller på skiene og labbet i vei. Det var tungt, men vi spiste høydemetre. Plutselig gikk Tommy igjennom en brebro. Den var liten og smal så det gikk greit og vi la om kursen. Men der gikk staven gjennom en til. Denne bresprekken var svær! Uff. Hvordan skulle vi komme oss trygt videre?

På med sikringsutstyr. Vi gikk litt til da vi plutselig hørte et drønn. Etter kort rådslaging snudde vi. Fort, fort tilbake samme vei. Bretoppen vi gikk på var rutet som en ribbe på julaften. Vi fant en sikkert plass hvor vi satte opp teltet. Sjekket forholdene og holdt oss innenfor dette lille området. Vi var oppe kl 4 i natt for å bruke kulden fra natten da brebroene er sikrest. Det var minus 20 grader i natt. Vi fikk litt vind slik at vi kitet oss ut fra sprekkområdet. Gjett om vi var glad da vi stod på trygg grunn! Tårer i øynene. Det der var skummelt. Resten av dagen har vi gått i motvind som sakte har øyet og vi er nå halvveis til 63. breddegrad. Vindstille og ny traskedag i morgen.

Tommy og Anette

Storm

Dag 5

Første døgn som værfast. Vi våknet midt på natten av at vinden hadde dreid 90 grader og økt i styrke. Vi målte 15-20 ms.  Da vi fikk melding fra Marc om at det kom til å bli storm med orkan i kastene de to neste dagene var det om å gjøre å sikre utstyret.

Vi fikk på oss klær og begynte å jobbe, det var ikke mulig å få frokost. Det hastet med å få bygget le-vegg og å få snudd teltet. Vi brukte 2,5 time.

Resten av dagen har vi spist snop, lest bok, stilt spørsmål, laget god kaffe og slappet av. :) Ny stormdag i morgen.

Tommy og Anette

Isbjørn mareritt …..

images-4

Andre natten i telt på Grønlandsisen fikk Anette mareritt om isbjørner. Hun var oppe tre ganger i løpet av natten og sjekket at isens konge ikke lusket rundt teltet. Stjernehimmelen her er vakker når man er sikker på at det ikke er isbjørner i nærheten. Det er lange og tunge oppoverbakker. Vi går dobbel distanse ettersom det er for bratt til å dra begge pulkene opp samtidig. Vi kjente plutselig vind og entusiastiske rullet vi ut skiseilene. Vi fikk oss en liten strekning før vinden døde igjen. Etter dette begynte det å snø og vi hadde null sikt. Men på breen skifter været raskt! Da vi kom opp på 600 meter forsvant alle skyer og vi fikk blå himmel. Deilig. I tillegg var det et bitte lite drag i luften. Vi fant frem de aller største kitene våre og fikk dem til å flyge, men vinden døde også…

Det som er mest positivt er at øynene til Tommy nå nesten er normale igjen :)