Det var en fantastisk følelse å komme til 77 grader nord på Grønandsisen. Da hadde vi kitet Grønland på langs! Vi var så glad. Vi kjørte lange økter, nå gikk det rett vest for å komme til sivilisasjonen og Qaanaaq. Vi jublet- vi så fjell. Det var 23 dager siden vi ikke hadde sett annet enn is, snø og himmel. Vi hadde nådd kysten! For en deilig milepæl. Det var vakre fjell og ville brefall. Vi siktet mot den trygge nedfarten. Vi hadde kontakt med Qaanaaq og rundt 4 til 6 timers kiting igjen til brefallet. Avtalte henting med hundesleder i bunnen av breen. De tok med pils og chips.
Vi gleder oss til å avslutte. Så stilner vinden. Det var ikke med i beregningen. Jaja, så tar vi en hvil her. Det er meldt super vind påfølgende dag, herlig!
Det snør. Vi våkner flere ganger gjennom natten og lytter. Hvor er vinden? Det drysser snø på teltduken. Om morningen ligger det en meter med nysnø!!!
Vinden som omsider kommer klarer ikke å bære oss på snøen. Klarer ikke dra pulkene våre. Vi kjemper. Står til knes i pudder med sugende snø som drar oss ned langt under det deilige pudderet. Vi holder på hele dagen. Forflytter oss mindre enn 4 kilometer. Vi må avbestille hundesledene. Det er tungt.
Vinden stilner. Vi legger oss til ro for natten. Slukøret. Hadde sett for oss dusj, øl og et deilig måltid. Det har snødd gjennom hele dagen. Rundt 130 cm nysnø… Vi blir liggende værfast påfølgende dag også. Det blåser noe, snør mer. Stemningen i teltet er allikevel god. Vi har kitet strekningen.
Nå må vi komme oss av breen på sikrest mulig måte. Vi får nedslående anbefalinger fra både myndigheter og lokale i Qaanaaq. Med all den snøen som har falt er IKKE brefallene sikre. Snøen dekker bresprekkene slik at man ikke ser dem, uten at den er bærende. Snøskredfaren har også økt betraktelig. Værmeldingen tilsier lite vind de påfølgende dagene.
Eneste trygge nedstigning nå er helikopter. Vi blir hentet i ettermiddag og gleder oss enormt!
Tommy og Anette
