Tommy og Anette har ankommet Grønlands-isen og eventyret begynner nå.  Første melding fra base-camp over satellite var å informere at Liverpool ligger under 1-0 etter først omgang.  Det kan bli en tung dag……

Denne bloggposten opprettes for dem som deltar i sympatis-sport med oss. Hilde har lovet å jogge 32 km hver uke. Thea og venninnen skal også være med og gå. Var det 3,2 km i uken? Charlotte skal delta og Elizabet er med. Gitte er med! Til og fra jobb -så ofte som mulig. Kjempe artig! Hva med deg Erling? -Frem og tilbake til Lagunen, hvor mange ganger?

Skriv i kommentarfeltet om du er med! Følg opp og send inn rapport fortløpende. Vi får informasjon underveis og vi heier.

Blir du med?

Utstyret vårt kom omsider til Narsaq. Vi var i utgangspunktet ute i god tid og hadde sendt utstyret i forveien. Men etter at det ankom Kangerlussuaq ble alle baggene våre liggende på et lager. Etter mange telefoner og engasjerende forklaringer for hvorfor det er så viktig at vi får disse baggene, så ble reiseruten på et helicopter endret slik at vi fikk levert alt utstyret. Deilig! Alle kolli på plass. Og alt er like helt. Fantastisk.

Da vi hentet utstyret vårt på helicopter-plassen ble vi spurt om vi var disse nordmennene som skulle krysse innlandsisen på langs. Hahaha. De fortalte vi var blitt en snakkis i byen. De insisterte på at vi måtte komme inn og vise på kartet hvor vi skulle starte turen og fortalte om sine egne turer i området. Det er akkurat slike stunder vi håpet på her! Det er så viktig å få snakket med erfarne turfolk som kan gi gode innspill til oss slik at vi har de beste forutsetninger for å lykkes med vår tur. Konklusjonen er at området vi har valgt er et meget godt startpunkt. Ahhh. Godt!

Og du og du som vi har pakket!!! Vi gikk systematisk gjennom ALT. Etter å ha sjekket at ingenting var ødelagt av transporten startet vi med å legge all mat i hauger. Planen vår er å ha en ”3-dagers”bag hvor vi har lunsj, middag og snop. Denne skal ligge lett tilgjengelig i pulken og etterfylles hver tredje dag fra ”lageret”. På den måten har vi litt variasjon avhengig av hva vi ønsker i tillegg til at vi reduserer roting i pulkene. Vi har hatt en gjennomgang av alt reperasjonsutstyr, ekstra deler og samlet dette i gode systemer. Det samme har vi gjort med alle medisiner og førstehjelpsutstyr. Vi strakk tau på kryss og tvers av stuen mens vi lekte ”redning på bre”. Da fikk vi både oppfrisket systemet vi skal bruke og sjekket at vi hadde alt vi trengte i en nødsituasjon. Vi har klartgjort pulkene og blitt enige om hvor vi har alt slik at vi enkelt finner frem i hverandres pulker dersom det er behov for dette.

Og mens vi svinset frem og tilbake her på Guesthouse med tingene våre OVERALT så stod gryten med moskuskjøtt og putret på kjøkkenet. Det smakte fantastisk! Skikkelig fet mat, men det passer jo oss veldig bra akkurat nå. Det er veldig spennende å prøve lokal mat. Moskuser er det overalt her (ikke at vi har sett dem ennå…). Vi jakter fremdeles på selkjøtt. Kokken på hotellet har lovet at vi skal få smake i kveld. Vi gleder oss!

I dag har vi vært i butikken i Narsaq. Vi skal bo her noen dager. Vi har kjøpt brød, juice, egg, bacon og en 30.06 rifle… Det føltes helt absurd!!! Etterpå gikk vi videre langs gatene med riflen så kjekt over skulderen. Går det an å gå slik??? ”Ja, klart det”, svarte en som bodde der. ”Det er slik vi Grønlendere gjør. Kanskje har vi tre rifler over skulderen om vi skal på jakt. Ingen reagerer om vi går slik i butikken.” Men de ville ifølge ham reagert om vi hadde kommet med den i en veske. DET er turist det!

For et fantastisk sted. For noen unike mennesker. Folk stopper og prater. Vi skjønner jo at vi er litt eksotiske her. Vi syntes jo DE er spennende. Det bor kanskje 1300 mennesker her i Narsaq. Det er ikke lett å forstå hva de lever av. Kanskje finner de grunnlag for gruvedrift i nærheten, da vil industrien få seg en oppsving, men akkurat nå er det mange som går litt i vente-modus. En kar vi traff i butikken fortalte at han akkurat nå var arbeidsledig. Han jobbet som håndtlanger ved behov for et byggefirma. Han hadde nå kjøpt inn 6 pc-er for å starte en internettcafé, så hadde han i hvert fall noe å gjøre. De åpner om noen dager, skulle bare få malt litt ferdig og installert radiator. Internett er ikke billig her på Grønland og heller ikke lett tilgjengelig. Alt går gjennom satelitt.

Vi har sett en drosje som har kjørt rundt og rundt etpar ganger i dag. Det er ikke de helt store avstandene her og vi kan ikke helt se hvor veien går videre, men der det er behov er det etterspørsel. To butikker, noen kiosker, fiskemarked, et lite museeum, politi, sykehus, en skole som ligger rett ved siden av oss. Alt man trenger i et samfunn i grunnen. Vi trives godt!

Erni, som vi kjøpte riflen av, kom kjørende hjem til Guesthouse Niviarsiaq hvor vi bor for å levere oss en veske til riflen. Både han og den andre butikken var utsolgt, så vi kunne få låne hans gamle dersom vi lovet å returnere den til ham etter bruk! Vesken skal vi selvfølgelig ikke bruker når vi går rundt med riflen, bare ha på mens riflen ligger i pulken – vi er jo ikke turister heller! De er så varme og omtenksomme. Erni er forresten et grøndlandsk navn (riktignok forkortet) som betyr ”søte synder”.

Flybasen i Narsarsuaq ble bygget av amerikanerne i 1941 (se mer her). Nå er det Air Greenland som bruker den. Kasernene er gjort om til hotell. Hvordan er det å leve i et lite samfunn hvor den viktigste oppgaven er å holde en flyplass i gang? Hvordan er det å leve på et sted hvor det meste nåes med fly og helikopter? Flyplassene har ikke automatisk landingssystem, derfor må all landing og letting skje under forutsetning av total visibilitet. Tåke og dårlig sikt lammer all trafikk.

Vi møtte Dan fra Norge. Han var ansatt som bartender på hotellet i Narsarsuaq, men egentlig var han alt-mulig-mann, den formiddagen vi traff ham jobbet han som kokk. Han hadde bodd der et halvt år og skulle hjem igjen nå i mai. Han fortale litt om å hverdagen i Narsarsuaq. De aller fleste gjestene på hotellet var folk som satt vær-fast. En torsdag hadde det samlet seg en rekke ungdommer som kom fra alle tettstedene i nærheten. De skulle dra samlet fra Narsarsuaq til Nuuk for å delta i en badmintonturnering fredag og lørdag. De ble sittende værfaste i Narsarsuaq hele gjengen frem til mandag…

Vi hadde på forhånd kontakt med Jacky Simoud som eier og driver Blue Ice Explorer. Han er en ordentlig kremmer som fixer det meste om du vil padle, dra på hvalsafari, gå en tur til brekanten, drive havfiske, jakt eller trenger båttransport (slik som vi gjør for oppstarten av ekspedisjonen). Vi var hans første overnattingsgjester for sesongen. Det var helt fint å ha et stort og øde vandrerhjem for oss selv, men også litt rart. Jeg er livredd om jeg ser skrekkfilmer. Jeg så aldri slutten på Ondskapens hotell… Endte det bra?

Vi ville gjerne spise en deilig Grønlandsk spesialitet til middag på vår første kveld, men dessverre var det ingen serveringssteder for middagsgjester. Vi måtte lage vår egen mat. Etter å ha manøvrert oss gjennom en labyrint av hus, fant vi butikken til slutt. Sulten! Men det var en slunken grønnsaksdisk og vi kunne bare få tak i frossent kjøtt… Vi improviserte og ble god og mette. 4 timers tidsforskjell merkes godt. Narsarsuaq er en undelig by med hyggelige mennesker.

Vi har landet opp til flere ganger i dag, men har fremdeles ikke bena på jorden. Grønland er helt magisk! Livet er rett og slett enkelt, dog kanskje ikke effektivt. Vi hadde oss en uplanlagt touch down ved hovedstaden Nuuk, dette grunnet mye vind. Den er bitteliten!!! Men på tross av byens størrelse var det faktisk 4 taxier som ventet utenfor det lille terminalbygget.

Utstyret vårt ligger bak oss i løypen. Det er akkurat nå uvisst hvor det befinner seg og vi vet heller ikke akkurat når vi får levert dette i Narsaq. Vi har fremdeles godt med marginer i forhold til planen vår. Vi fokuserer på andre oppgaver som også må gjøres nå før avreise. Dette skal gå greit. I dag er vi i Narsarsuaq, i morgen reiser vi til Narsaq. Nytt element på handlelisten: selspekk. Anbefalt av lokal inuitt for ikke å fryse. (!?!)

Da alt utstyret mitt ble pakket ned for vel fire uker siden, var det nesten en befrielse. I ukesvis, faktisk i månedsvis, hadde vi jobbet med lister, planlagt, tenkt, lagt frem ting på stuebordet, på gulvet, på sjenken. Til tider følte jeg at alt friluftsutstyret mitt var fremme til vurdering og lufting. Tingene ble lagt i hauger som føltes logiske, men som også var forvirrende. Og altfor store!

Etter å ha tenkt og planlagt, testet og erfart, er vi nå tilfreds med utstyrslisten. Den er vanvittig lang! Men det MÅ jo bli mye utstyr når man skal leve, på isen, i ca 4 uker. Da jeg sendte alt utstyret fra meg slik at det kommer trygt frem til Grønland i forkant av ekspedisjonen, skjedde det noe rart med meg. Jeg hadde forventet å føle en viss lettelse for å få ryddet opp hjemme, i stedet følte jeg en gigantisk tomhet. Beslutningene var tatt og det var ikke mer å tenke på når det gjaldt utstyr. Jeg hadde sendt avgårde akkurat den jakken og den buksen, det var disse klærne jeg skulle bruke på Grønland -og ikke det andre settet som ligger igjen hjemme. Det var ikke mer å diskutere. Ingenting mer å gruble på for akkurat de beslutningene. Alle argumenter og egne tester viste at jeg valgte rett. Men, men… En øredøvende tomhet. Jeg grublet lenge før jeg skjønet hva som var feil. Hva som ikke stemte med meg og hvorfor jeg følte meg så rar.

Slike situasjoner kommer man rett som det er opp i. En blanding av lettelse for at beslutningen er tatt og deretter en tomhet fordi man er usikker på om beslutningen ble den aller beste. Som konsulent kjenner jeg at det i slike situasjoner hjelper meg å vite at prosessen som ledet meg frem til beslutningen var de stegene som var riktig akkurat i den settingen. Vi har søkt etter fakta på internett, funnet utstyrslister fra tilsvarende ekspedisjoner. Vi har snakket med erfarne folk med tanke på kiting, ekspedisjonslivet, søknadsprosessen og Grønland. Vi har vurdert farer og muligheter, tenkt ulike situasjoner vi kan komme i og fundert på hvordan vi kan løse problemene. Og ikke minst, så har vi erfart! Og derfor er jeg sikker på at den jakken og buksen jeg har sendt avgårde til Grønland er den rette for meg på denne turen. I tillegg til alt dette har vi også prioritert. Vi har vurdert viktigheten av beslutningen opp mot mengde informasjon tilgjengelig for å ta denne beslutningen. Valg av og kunnskap om for eksempel kommunikasjonsutstyr er uhyre viktig. Hvilken bok jeg skal ha med på flyet til Narsaq kan kjennes altoppslukende essensielt, men vi setter ting i perspektiv for ikke å drukne i beslutninger.

Påskeferien har vært deilig. Jeg har vært på hytten vår på Mjølfjell med familien. Det har vært noen dager med sludd og regn og noen med knall blå himmel og gnistrende skiføre (det var selvfølgelig bilder fra sistnevnte som ble publisert på Facebook…) Det har vært rart å få ønske om ‘god tur’ når det er siste gang vi sees. Jeg har reisefeber av at dagene går så fort, men dette har virkelig vært en god time-out for å zoome ut og fokusere. Godt å være sammen med familien.

Ikke bare en fest, men flere! Det er mange som ønsker å høre om ekspedisjonen vår. Som er litt redd for oss og derfor ønsker å forstå drømmen vår. Få fakta om alle detaljer slik at de kan få forsikringer om at vi har tenkt på alt. At vi tar turen seriøst og som bare ønsker at vi skal komme hjem igjen like hele og fulle av nye opplevelser. Vi har venner, bekjente og familie som vil ønske oss god tur og fortelle at de tenker på oss. Vi får så mange gode minner vi tar med oss på tur. Fyller opp lageret for gode opplevelser som kan hentes frem når ting går trådt underveis. Vi kommer til å møte motgang, det handler ofte om hvordan man takler den. Det å vite at noen heier på oss og som ønsker at vi til enhver tid skal ta de rette avgjørelsene. Hjertet er fullt av varme. Drivstoff til den indre dialogen.