Her er noen øyeblikk og stemninger vi gjerne vil trekke frem fra turen vår.

Etter ett og et halvt år med planlegging, tenking og testing var vi endelig klar. Vi hadde vært nervøse for hvordan vi skulle komme oss fra båten og inn på breen med alt utstyret vårt, men dagen gikk helt utmerket! Det var fascinerende hvordan skipperen bare kjørte båten rett opp på sjøisen for deretter å losse både oss og baggasjen vår av. Så rart å se båten dra av sted. Vi var helt alene. Og vi var i gang!

Vi brukte tre dager for å komme oss opp på platået som ligger på 600 moh. Den fjerde dagen fikk vi kitevind og kunne endelig fly avgårde på kiteekspedisjonen vår. De største problemene på hele turen vår, fikk vi allerede den første halvannet uken. Tommy fikk en allergisk reaksjon på proteinpulveret som gjorde at han nesten ikke fikk puste, vi fikk orkan og ble liggende værfast, vi opplevde kullosforgiftning og vi falt ned i bresprekker. Frem til polarsirkelen føltes det som vi måtte kjempe for hver eneste kilometer med værgudene mot oss. Etterhvert fikk vi mer stabil vind og hverdagen på ekspedisjon kom over oss. Men det skal være sagt. Dette er ikke en enkel ekspedisjon…

Gleden over at alt stemmer og store naturopplevelser driver oss stadig framover. Det er ubeskrivelig deilig å kjenne at man blir dratt fremover ved hjelp av vinden. Føle skiene skjære gjennom snøen. Leke med dragen i luften. Fange vinden. Flyyyyy. Løse hverdagsproblemer. “Må tisse. Hmmm. Raskt. Av med alle klærne. Fort. Tisse. Aaaahhhh. På med klærne. Hoppe litt for å få varmen igjen. Mmmmm. Lykkefølelse!” Sitte fornøyd i teltet og se at man har tilbakelagt en stadig lengre distanse. Få noen koselige meldinger fra familie og venner. (Uendelig takknemlig for Delorme InReach!) Tørr, varm, trygg, mett og omgitt av et hav av dun. Småprate litt.

Tommy og jeg var likestilte ekspedisjonspartnere. Dette innebar at vi tok alle beslutninger sammen. Det er krevende å ha det slik på tur, alle beslutninger som skal taes argumenteres for og konsekvenser vurderes, men til gjengjeld har vi begge et fullstendig eierskap til ekspedisjonen vår og dermed også gjennomføringen og resultatet. Vi passet på hverandre hele tiden. Jeg fokuserte på at Tommy var OK hele tiden, og jeg stolte på at han fulgte med meg. Alltid! Ikke miste hverandre av syne når vi kitet, ikke få frostskader, spise jevnlig og drikke nok vann. Vi måtte klare oss sammen. Alene. Vi er ganske like av natur og kunne både krangle høylytt og le til krampen tok oss. De aller beste stundene hadde vi når vi laget kaffe. Da var alt på stell. Vi var mett og varm, var fornøyd med framdriften og statusen vår. Å brygge kaffe med Aeropress tar tid og man finner roen. Det er godt å stoppe tiden litt.

Vi ankom DYE-2 og passerte polarsirkelen etter vel 2 uker. Dette var virkelig et magisk sted. For det første var følelsen av å finne et bygg midt i isødet helt absurd. Vi hadde vært alene på platået så lenge. Bare oss og endeløse hvite vidder uansett hvor man snudde seg. Så dukket det plutselig opp en liten ert i horisonten. Når man i tillegg vet at dette bygget er en viktig brikke i den kalde krigen og amerikanernes program for Distant Early Warning Line, blir det enda mer eksotisk å komme frem til dette mystiske stedet. Vi gikk inn i den forlatte bygningen. Det opplevdes som å være en del av en skrekkfilm. Som om vi var rolleinnehaverne som ikke visste hva som ventet oss bak neste dør… Det var tydelig at det hadde vært fint å oppholde seg på basen når det var drift der. Varmt og godt og gode rutiner tipper vi. Alt så ut til å være forlatt på dagen med matvarer og utstyr stående framme. Noen vinduer var knust slik at det var snø inne i rommene. Det har tydeligvis også vært mange inne på besøk etter at basen ble lagt ned i 1992. Etterhvert vil basen forsvinne ned i isen. Det var allerede begynt å blåse godt med snø inn rundt den.

Og så var det så fantastisk å treffe kjente -og kjendiser i tillegg. DET hadde vi ikke trodd. Før ekspedisjonen var vi på Finse for å forberede vår ekspedisjon og traff på Fram Expedition som også forberedte seg til sin Grønlandskryssing. Det kjennes helt uvirkelig at vi da treffer vi dem igjen på Grønland! Og ikke bare det. De gikk fra vest til øst og vi fra syd til nord. Sjansene var så små! Feelgood dokumentaren fra Cecilie Skog og Truls Svendsen ble en kjempesuksess! Det var virkelig trivelig å treffe dem. Spise smågodt, drikke kaffe og prate om felles ekspedisjonsutfordringer. Det var en skikkelig god opptur! Truls og Cecilie skrev autografer på telte vårt. De var koselig å ha med videre, og så var det artig å være “behind the scenes” på opptakene deres.

En annen opptur var alle de koselige hilsnene vi mottok fra venner og familie på 17.mai. Vi hadde med oss flagg og ballonger, men vi syntes det var vanskelig å være på Grønland på en slik dag. Vi lengtet ekstra hjem da!

Det var først etter at vi hadde kommet over halvveis at været og vinden var god nok til at vi dro opp de aller største kitene våre. Det var helt fantastisk! De kan være litt tung å få opp i luften, men når først vinden tar tak så fyker de avgårde. Underlaget var helt perfekt. Tidligere hadde vi opplevd både tung nysnø og knallhard is, det krever ekstra mye av musklene i bena… Men akkurat da var det helt supert. Med musikk på øret suste vi avgårde og la mange kilometer bak oss.

Vi startet turen vår på 62 grader nord og bevegde oss nesten rett nordover. Etter å ha nådd den 77-ende breddegrad, svingte vi av til vest og traff fjellene og den nordligste bosetningen på Grønland, som er Qaanaaq. Det var en mektig følelse å komme fram til enden av isbreen. Turen vår var nesten over. Vi hadde kitet Grønland på langs. Nå gjenstod å komme seg trygt ned brefallet. Men det ble ikke så enkelt. Vinden døde for oss da vi hadde rundt 4-5 timer igjen å kite. Så begynte det å snø. Mye! Med nesten halvannen meter nysnø som dekket bresprekkene uten å bære oss over dem var det umulig å komme seg fram. Pulkene våre og skiene gravde seg ned i puddersnøen. Vi hadde ikke vind til å trekke oss fremover heller. Vi lå værfast. Uten mat. Og med en presserende tidsfrist for å nå det eneste ruteflyet vi kunne ta hjem på ukesvis. Vi måtte hentes ned fra breen med helikopter. Det føltes som en dramatisk avslutning, men det var vidunderlig å komme fram til Qaanaaq. Til en dusj, til mat, til varme og til en seng med hvite laken. Vi hadde fullført drømmen vår!