Min partner in crime denne turen er Bjørn Sekkesæter. Han driver selskapet Fram Expeditions sammen med Cecilie Skog. De arrangerer turer til Kilimanjaro samt kryssing av Grønland. Sistnevnte har Bjørn allerede gjort 7 ganger! I tillegg jobber han som lærer med bakgrunn fra militæret.

Vinteren skal nå brukes for å forberede oss til å bli samkjørte på vinterrutiner og kiting sammen samt å finne ut av konkurransestrategien vår. Dette blir spennende!

Det var en fantastisk følelse å komme til 77 grader nord på Grønandsisen. Da hadde vi kitet Grønland på langs! Vi var så glad. Vi kjørte lange økter, nå gikk det rett vest for å komme til sivilisasjonen og Qaanaaq. Vi jublet- vi så fjell. Det var 23 dager siden vi ikke hadde sett annet enn is, snø og himmel. Vi hadde nådd kysten! For en deilig milepæl. Det var vakre fjell og ville brefall. Vi siktet mot den trygge nedfarten. Vi hadde kontakt med Qaanaaq og rundt 4 til 6 timers kiting igjen til brefallet. Avtalte henting med hundesleder i bunnen av breen. De tok med pils og chips.

Vi gleder oss til å avslutte. Så stilner vinden. Det var ikke med i beregningen. Jaja, så tar vi en hvil her. Det er meldt super vind påfølgende dag, herlig!

Det snør. Vi våkner flere ganger gjennom natten og lytter. Hvor er vinden? Det drysser snø på teltduken. Om morningen ligger det en meter med nysnø!!!

Vinden som omsider kommer klarer ikke å bære oss på snøen. Klarer ikke dra pulkene våre. Vi kjemper. Står til knes i pudder med sugende snø som drar oss ned langt under det deilige pudderet. Vi holder på hele dagen. Forflytter oss mindre enn 4 kilometer. Vi må avbestille hundesledene. Det er tungt.

Vinden stilner. Vi legger oss til ro for natten. Slukøret. Hadde sett for oss dusj, øl og et deilig måltid. Det har snødd gjennom hele dagen. Rundt 130 cm nysnø… Vi blir liggende værfast påfølgende dag også. Det blåser noe, snør mer. Stemningen i teltet er allikevel god. Vi har kitet strekningen.

Nå må vi komme oss av breen på sikrest mulig måte. Vi får nedslående anbefalinger fra både myndigheter og lokale i Qaanaaq. Med all den snøen som har falt er IKKE brefallene sikre. Snøen dekker bresprekkene slik at man ikke ser dem, uten at den er bærende. Snøskredfaren har også økt betraktelig. Værmeldingen tilsier lite vind de påfølgende dagene.

Eneste trygge nedstigning nå er helikopter. Vi blir hentet i ettermiddag og gleder oss enormt!

Tommy og Anette

Helikopteret er booket og klar til å hente ut Tommy og Anette i morgen ettermiddag.

Det begynner å bli mer og mer sannsynlig at heltene våres må hentes ut med helikopter.

-Dave

Tommy har lagt inn bestilling på øl og potetgul i sledene som vi håper de kan nyte i løpet av morgendagen.

Vi kitet. Anette konstant med isbjørn-radaren på. Tommy konsentrerte seg om å holde smertene i sjakk for å sikre fremdrift. Wwiiiii.

Full veiving fra Anette for å få Tommys oppmerksomhet. “Det er noe der framme!!”

Tre svarte prikker. Her, midt i ingenting, på 2000 meters høyde??? Frem med riflen. Tommy ser tøff ut der han kiter med riflen på ryggen. Vi kommer nærmere.

Det er en camp. Hæææ?? To svære traktorer og et lite hus. Ingen folk, men mange fotspor og tissemerker i snøen. Døren til huset står åpen. Det er varmt og godt der inne. Fire senger og et lite kjøkken. Vi forstår at det er seismisk måling av isdybden. Utstyret kommer fra den amerikanske basen Thule.

Vi legger igjen en lapp som forteller hvem vi er og at vi stoppet innom for å si hei.

Sivilisasjonen innhenter oss. Vi har et lite stykke igjen av vårt eventyr. Vi kiter videre.

Det nærmer seg slutten av ekspedisjonen. Vi skal overhode ikke juble på forskudd, men i dag har hjernene våre lagret inntrykk på høygir.

Vi nyter og tar med oss opplevelsen her på isen. Det å sitte i et varmt telt om morningen, vente på vind, legge kabal og drikke deilig kaffe. Gleden over å endelig se teltveggen blafre. Vi kiter. Tar inn over oss de enorme hvite viddene som duver. Legger merke til alle skyformasjoner og farger.

Vi kjenner det krible i magen når vi hopper på en sastrugi (http://en.wikipedia.org/wiki/Zastruga) og den lekne følelsen av å få den perfekte svingen på kiten i luften slik at det overføres til en enorm fart på skiene.

Vi kjører inn i en snøbyge. Med glittersnø! Det er akkurat som om noen har ristet på en liten kule med oss inni og nå fyker snøen rundt oss.

I dag har vi både hatt det gøy og vi har slitt. Mye. Vinden har variert både i styrke og hvor den kom fra. Vi hadde super fremdrift på starten av dagen med den største kiten, men da vinden økte kraftig kan denne være livsfarlig i luften. Mye ned- og oppakking av utstyr i dag altså.

Anette mistet kiten sin i dag. Et vindkast vippet skien som sikret kiten i bakken og kite med liner forsvant bortover. Hun hev seg frem for å gripe dem, men ble holdt igjen av de nær 100 kg pulkene. Knust falt hun ned på bakken.

Tommy ropte ‘Hei, den stoppet’ Kiten lå stille i en ball. Anette hoppet opp igjen.  Av med magebeltet og spurtet det hun var god for. Kastet seg over håndtaket på kiten og fikk festet dem før neste vindkast. Puh!

Sastrugi (snøskavl) kuttet to av linene på kiten til Tommy. Litt reperasjon har det vært i dag.  Korken på en transportflaske for brensel skrudde seg opp og ble tømt i en pulk under kjøring. Vi har pakket slik at ingenting annet ble ødelagt og vi har nok reserve, men det var ergelig. Det som verre var er at korken på cognacflasken også hadde skrudd seg opp. Der røk den siste lille deciliteren.

Åååhhh… Vi vil hjem!

Vi hadde vekkerklokken på kl 4. Ingen vind. Stod opp kl 5. Bittelitt vind. Ferdig med frokost. Drikker deilig kaffe fra Supreme Roastworks (takk!). Ingen vind.

Vidar, Anettes svoger, fyller 40 år i dag. Hurra og gratulerer så mye med dagen! Han har utfordret oss til å bade på 78 grader nord.

Tommy kvir seg allerede!

I tillegg blåser det, så effektiv kulde oppleves som veldig veldig kaldt. Grunnet kulden har vi kun korte stopp for å drikke og spise samt tisse. Vi tilbereder lunsjen sammen med frokost slik at vi ikke bruker unødig tid på dette. Det har gått greit med Tommy og kiting i dag. Medisin og sterk vilje tar han fremover. Løsningen hans i dag har vært å koble trekkselen og støvelen med en slynge for å avlaste ribbeben. Smart, ikke sant?

Fortsatt ingen isbjørn.

Tommy og Anette

Vi har kitet godt i dag. Vi jobber intensivt med kitene i luften og blir belønnet med deilig fremdrift. Det er blå himmel, sol og stabil vind. Iskaldt.

Skiene fyker over myke snøhauger. Pulkene humper etter oss. Tommy har god driv. Plutselig hører han et knekk! Åh søren, der knakk et ribbeben.

Allerede tidlig på turen fikk han brist i det etter et fall. Det gjør vondt, men er absolutt under kontroll. Vi kommer oss frem.

Og dette på toppen av generelt gnagsår, blåmerker og hjemlengsel. Vi har 5 breddegrader igjen!

Tommy og Anette